K-Bave oppfordrer STERKT til å kaste seg inn i Muren sin nyttårskonkurranse - det er nemlig muligheter for å vinne et sjeldent eksemplar av den FØRSTE mixtapen, som ble gitt ut en eller annen gang tilbake i 2003. Gamle travere gjenkjenner dette som en ekte gateklassiker. Hvor faen ble originalen av Vågard?!
Konkurransen finner du her:
http://www.facebook.com/event.php?eid=114828951923207&index=1
2 dager igjen!
onsdag 29. desember 2010
søndag 26. desember 2010
A-laget på grimeriddimen Woo Riddim
Hallaos, Vågard her. Fra A-laget og greiar. Asså, vi har snart gjort ferdig Nokke feita 3, men sant, som imperfeksjonismens perfeksjonister så tar vi den tiden vi trenger. Her får dokker en tidig liten greie som ikkje kom med på tapen. Nemlig oss på den britiske grimeriddimen WOOO RIDDIM. Obesvante lesere har kanskje hørte D Double E sin slagar på samme riddim. Footsie har vel og en ganske habil versjon. Denne gjor vi når WOOO riddim fremdeles va brennaktuell, men vi glømte an, så an kommer no. Sjekk Store P sin skabbalattise fristiiil på slutten! Tytes, eg har weed å røyke og George Michael å høre på.
http://usershare.net/qpejkzxab394
http://usershare.net/qpejkzxab394
Et farvel med OnSmash
Har du også begynt å bli lei av å se disse logoene?
Først NinjaVideo, så TVShack - nå OnSmash. De jævla amerikanerne lar meg ikke ha internettet mitt i fred. På tross av at OnSmash ikke akkurat var en høyborg for kvalitetsinnhold (og la til en del for "alternativ indie", wtf?), har det alltid vært fett å surfe innom for noe lattis og kanskje en kul musikkvideo eller to. Det er nesten nostalgisk å tenke tilbake til 2003/2004 da DipSet-galskapen herjet siden som verst, og man kunne finne de mest vanvittige rapvideoene nettet har sett. Nå er den altså stengt på grunn av såkalt piratvirksomhet, og dermed er det på tide å ta en pause fra juleferien for å understreke at det er jælla forbanna skabbete - ikke artister som tjener spenn på åndsverket sitt altså, men korporasjoner som suger djevelpikk og politimyndigheter som dreper internett. GJE MEG NÅKKE FRIHET!!! Død over datalagringsdirektivet. N.O.R.E. kommenterer saken:
"For the record I don’t agree what the goverment is doing planning and plotting it’s terrible.But I do see why the record labels are snitching.The Internet is so wonderful for asap attention,but perhaps no one has figured out how to get to make dollars and cents. I feel wit all the power that’s these great websites have we can flip this into something good. [...] I love giving away free music but if there's is a way for a artist to eat of that I am all for it.I am a partner in a website but I'm also a artist so people let's try and make it work ESP for those independent mother f*ckers who don't got corporate America behind them pause peAce hanghang hood chicken good morning good afternoon and got night."
Haha, javisst.
Siden han er en folkehelt slenger vi med en NORE-bonus (med Capone og Raekwon på lasset):
Ikke verst for å være CNN i 2010. Jammen sitter ikke kisen ved et BORD også.
lørdag 18. desember 2010
fredag 17. desember 2010
K-bave anbefaler - igjen.
Whazzamn' young blood.
På tide med anbefaling del 2 for dagen / natten / ka faen. På tross av at det er lite som kan følge opp og holde vann etter en god Lil' Boosie-post, sitter jeg på en verdig kandidat som fortjener å bli kastet noe lys på.
Per i dag er Atlanta blitt Alaska, en av de få tingene du kan lære av å høre på OJ Da Israelite (men altså, cop a chicken dawg - jeg er fan - beklager til den andre halvdelen av bloggen). Enten låten handler om kokain eller studio har vært fylt av det, har temaet blitt en ekstraordinær favoritt i byen, tett etterfulgt av fitte og strippere. Ikke at jeg har tenkt å mene noe frem eller tilbake om akkurat dét i dette innlegget, men i post-Trap Or Die-era'en er det nok mange som ikke er klare over at Atlanta var et høysete for bass - rett etter storebror Miami - på seint 80-tall / tidlig 90-tall.
Kilo Ali (rapper) og Red Money (produsent) kom ut på basstippen, slapp noen undergrunnsklassikere og beveget seg videre. Red Money gikk solo midt på 90-tallet, noe jeg regner med skjedde etter han ble klar over at han strengt tatt er mye fetere enn Kilo Ali. Vi kan alle være takknemlige, for det resulterte i denne debutskiven fra '95:
Jeg hadde oppsig på albumet fra første gjenomlytting, men det blir bedre når du tar deg tid til å legge merke til detaljene, spesielt lydmessig. Produksjonen er en variert og komfortabel miks av sørlig funk og lyden av gangsta rap fra vestkysten (en miks sørstatene perfeksjonerte i løpet av 90-tallet, jf: Houston), kombinert med mer bunntunge bass-tradisjoner og 80-tallsvibber. Red flyter bra over bakgrunnen, og overrasker ofte med jælla fete vendinger fordelt mellom mer repetitive partier. Jeg liker å kalle det et bilalbum; den perfekte gjennomlyttingen skjer tilbakelent (og passe skev) i en liten boble i tid og rom. Men for all del, er du som meg - 24 år og fortsatt uten lappen - last opp mp3-spilleren og gi faen. K-Bave er tross alt en talsmann for de myke trafikkantene, og motstander av påvirket samferdsel... i hvertfall prinsipielt sett. En liten smakebit:
Det må legges til at jeg digger at han kommenterer utviklingstrekkene han ser rundt seg, i kraft av å være en artist som befant seg i vannskillet mellom Miami Bass, crunk og trap-music:
"Niggas is killin' it these days /
when I was growin' up niggas played instruments, MC'd and DJ'd /
break-dancin' and poppin' was the shit /
you just might go to a party and see two niggas fightin' - and that was it /
now everybody wants to be a thug, or sell drugs /
Colors and Boyz N Da Hood got me dodgin' slugs /
It's gettin' kinda dangerous to go and hang /
cause you now have this many niggas down here thinkin' that they of in gangs"
Det høres kanskje tamt ut, og er selvsagt ikke noe nytt, selv ikke i '95. Likevel er det forfriskende å høre en som tidlig oppfattet hvor udugelig hele oppleget kunne bli, og samtidig ikke er redd for å vise en nærmest barnslig glede over det å lage musikk og elske musikk, noe han fortsetter å gjøre gjennom hele platen. Ok, så blir det til at jeg mener noe om status quo i Atlanta, og rap, likevel. Jeg mener, jeg har aldri hatt noen naiv forventning om at hver røverhistorie skal være kredibel eller beundringsverdig; tvert i mot, jeg forventer egentlig ikke en setning sannhet, langt mindre å få noe særlig igjen utover musikkopplevelsen i seg selv. Kort sagt: jeg har oppsig på Rick Ross (og det er faen meg ekte, word life dun). Fallitten inntreffer i det musikken blir så ufattelig kjedelig; intetsigende, tom og deprimerende, strippet for selv den mest blodfattige underholdningsverdi. Da sjekker jeg heller ut Bleu DaVinci flæyshje BMF sine importerte giraffer og isskulpturer på SMACK DVD - det måtte selvsagt gå galt, men er i all sin håpløshet likevel en mer underholdende (og mindre flau) affære.
Men, nok om det. Last ned. Headset. Nyt.
På tide med anbefaling del 2 for dagen / natten / ka faen. På tross av at det er lite som kan følge opp og holde vann etter en god Lil' Boosie-post, sitter jeg på en verdig kandidat som fortjener å bli kastet noe lys på.
Per i dag er Atlanta blitt Alaska, en av de få tingene du kan lære av å høre på OJ Da Israelite (men altså, cop a chicken dawg - jeg er fan - beklager til den andre halvdelen av bloggen). Enten låten handler om kokain eller studio har vært fylt av det, har temaet blitt en ekstraordinær favoritt i byen, tett etterfulgt av fitte og strippere. Ikke at jeg har tenkt å mene noe frem eller tilbake om akkurat dét i dette innlegget, men i post-Trap Or Die-era'en er det nok mange som ikke er klare over at Atlanta var et høysete for bass - rett etter storebror Miami - på seint 80-tall / tidlig 90-tall.
Kilo Ali (rapper) og Red Money (produsent) kom ut på basstippen, slapp noen undergrunnsklassikere og beveget seg videre. Red Money gikk solo midt på 90-tallet, noe jeg regner med skjedde etter han ble klar over at han strengt tatt er mye fetere enn Kilo Ali. Vi kan alle være takknemlige, for det resulterte i denne debutskiven fra '95:
Jeg hadde oppsig på albumet fra første gjenomlytting, men det blir bedre når du tar deg tid til å legge merke til detaljene, spesielt lydmessig. Produksjonen er en variert og komfortabel miks av sørlig funk og lyden av gangsta rap fra vestkysten (en miks sørstatene perfeksjonerte i løpet av 90-tallet, jf: Houston), kombinert med mer bunntunge bass-tradisjoner og 80-tallsvibber. Red flyter bra over bakgrunnen, og overrasker ofte med jælla fete vendinger fordelt mellom mer repetitive partier. Jeg liker å kalle det et bilalbum; den perfekte gjennomlyttingen skjer tilbakelent (og passe skev) i en liten boble i tid og rom. Men for all del, er du som meg - 24 år og fortsatt uten lappen - last opp mp3-spilleren og gi faen. K-Bave er tross alt en talsmann for de myke trafikkantene, og motstander av påvirket samferdsel... i hvertfall prinsipielt sett. En liten smakebit:
Det må legges til at jeg digger at han kommenterer utviklingstrekkene han ser rundt seg, i kraft av å være en artist som befant seg i vannskillet mellom Miami Bass, crunk og trap-music:
"Niggas is killin' it these days /
when I was growin' up niggas played instruments, MC'd and DJ'd /
break-dancin' and poppin' was the shit /
you just might go to a party and see two niggas fightin' - and that was it /
now everybody wants to be a thug, or sell drugs /
Colors and Boyz N Da Hood got me dodgin' slugs /
It's gettin' kinda dangerous to go and hang /
cause you now have this many niggas down here thinkin' that they of in gangs"
Det høres kanskje tamt ut, og er selvsagt ikke noe nytt, selv ikke i '95. Likevel er det forfriskende å høre en som tidlig oppfattet hvor udugelig hele oppleget kunne bli, og samtidig ikke er redd for å vise en nærmest barnslig glede over det å lage musikk og elske musikk, noe han fortsetter å gjøre gjennom hele platen. Ok, så blir det til at jeg mener noe om status quo i Atlanta, og rap, likevel. Jeg mener, jeg har aldri hatt noen naiv forventning om at hver røverhistorie skal være kredibel eller beundringsverdig; tvert i mot, jeg forventer egentlig ikke en setning sannhet, langt mindre å få noe særlig igjen utover musikkopplevelsen i seg selv. Kort sagt: jeg har oppsig på Rick Ross (og det er faen meg ekte, word life dun). Fallitten inntreffer i det musikken blir så ufattelig kjedelig; intetsigende, tom og deprimerende, strippet for selv den mest blodfattige underholdningsverdi. Da sjekker jeg heller ut Bleu DaVinci flæyshje BMF sine importerte giraffer og isskulpturer på SMACK DVD - det måtte selvsagt gå galt, men er i all sin håpløshet likevel en mer underholdende (og mindre flau) affære.
Men, nok om det. Last ned. Headset. Nyt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)