Blir snart en ny vår her på Kå-baffen, type i dag eller i morgen, men inntil den tid, ka liker dokker best?
Eg sverger det e en tredje, nokken så har han? Den så e fetest(mener eg å huske). Tror alle tre var på samme ep.
http://www.sendspace.com/file/zx2wvj
ligger te nedlastning den som eg liker best. Forresten, nokken som har ilegg på kordan eg får sånn nedlastning+avspiller drit a la Cocaineblunts så gje meg en pling.
mandag 31. januar 2011
søndag 30. januar 2011
lørdag 29. januar 2011
torsdag 27. januar 2011
onsdag 26. januar 2011
Gamle samples under solen: Fugees "Ready Or Not"
NY SPALTE!
Nei, du leste ikke feil. Tenkte dette var en like god dag som noen annen til å sette i gang K-Baves første spalte. Kjører rett og slett et velbrukt, velkjent og lite kreativt konsept - nemlig kjente og kjære raplåter (og litt mindre kjente) VS originallåter. Akkurat: samples. Det er alltid kult når man hører på en låt og det plutselig går opp for en hva som er samplet eller brukt, gjerne et eller annet helt uventet. Det blir som å oppdage en helt ny side ved låten, og kanskje en splitter ny låt i seg selv. Litt magi, sånn helt tilfeldig.
Første låt ut:
Alle kjenner selvsagt til denne. Stort mer trenger vel ikke sies. Selvom Fugees endte opp med å introdusere 3 relativt irriterende personer for verden, og lansere Pras som en solorapper (one-hitta-quitta: Ghetto Superstar. Kred for ODB og en ung Mya^^), kan det ikke nektes for at det her er en str8 opp klassiker - bare barndomsminnene alene sørger for det, og jeg er en sucker for nostalgi.
Men ok - drit i Fugees og den gale kjerringen Lauryn Hill. La Wyclef bikkje til seg noe mer skitne, stjålte penger fra Haiti-fondet sitt. Pras, hvem vet? Det er selvsagt opphavet det handler om her - og for et jævlig bra sted de har vært for å plukke noe muzzikk. For en sjelden gangs skyld har låten som har blitt samplet vært vel så populær som etterkommeren, i motsetning til obskure elektrofunk B-sider, soulperler dypt nedi Motown-arkivene og sånne typiske valg.
Så hvem er det?
Ingen ringere enn jordmoderen,
den eteriske førstedamen,
New Age-dronningen,
ENYA.
Ja. Visst. Helvete, det er nesten så man må mekke seg noe økologisk kamillete, gæffle noe sjøgress og stue en avocado-shake når man hører på de greiene her. I det minste en smoothie. Kan hvertfall ikke påstå at det ikke er gjennomført - men, ikke fortell meg at du ikke vibber til det her. K-Bave fåkker lett med Enya, aromaterapi (Vågard sverger det funker) og den nye tidsalderen. Gi oss noe apokalypse eller åndelig opplysning, samme faen, så lenge det blir noe æksjn til neste år. Gi oss ET'LANNET. Hvem vet hva som er kulest av å starte en norsk milits eller få innsikt i Melkeveien? Hipp som happ, for å si det på godt svensk.
I mellomtiden skal det bli mer av denne spalten fremover. Fete originallåter, spæise originallåter og låter som er blitt samplet nok ganger til å kreve royalties fra halve New York. Kun god stemning, det skal jo være en koselig greie. Kanskje noe mindre New Age etno-world ambient pop, haha. Tenker noe Memphis, tenker noe soul.
Tytes.
PS: ...holdt på å glemme det, men jeg må selvsagt sende stor respekt til Teena Marie, som lånte refrenget sitt til Fugees' Fu-Gee-La. I tillegg mekket hun blodekte låttitler som Makaveli Never Lied. Hun gikk bort rett før jul, så hvil i fred til en legende. Tenke seg til at hun faktisk var signert på Cash Money for et par år siden. Men, så var hun jo også protegéen til Rick James i sin tid. Spenstig.
Nei, du leste ikke feil. Tenkte dette var en like god dag som noen annen til å sette i gang K-Baves første spalte. Kjører rett og slett et velbrukt, velkjent og lite kreativt konsept - nemlig kjente og kjære raplåter (og litt mindre kjente) VS originallåter. Akkurat: samples. Det er alltid kult når man hører på en låt og det plutselig går opp for en hva som er samplet eller brukt, gjerne et eller annet helt uventet. Det blir som å oppdage en helt ny side ved låten, og kanskje en splitter ny låt i seg selv. Litt magi, sånn helt tilfeldig.
Første låt ut:
Alle kjenner selvsagt til denne. Stort mer trenger vel ikke sies. Selvom Fugees endte opp med å introdusere 3 relativt irriterende personer for verden, og lansere Pras som en solorapper (one-hitta-quitta: Ghetto Superstar. Kred for ODB og en ung Mya^^), kan det ikke nektes for at det her er en str8 opp klassiker - bare barndomsminnene alene sørger for det, og jeg er en sucker for nostalgi.
Men ok - drit i Fugees og den gale kjerringen Lauryn Hill. La Wyclef bikkje til seg noe mer skitne, stjålte penger fra Haiti-fondet sitt. Pras, hvem vet? Det er selvsagt opphavet det handler om her - og for et jævlig bra sted de har vært for å plukke noe muzzikk. For en sjelden gangs skyld har låten som har blitt samplet vært vel så populær som etterkommeren, i motsetning til obskure elektrofunk B-sider, soulperler dypt nedi Motown-arkivene og sånne typiske valg.
Så hvem er det?
Ingen ringere enn jordmoderen,
den eteriske førstedamen,
New Age-dronningen,
ENYA.
Ja. Visst. Helvete, det er nesten så man må mekke seg noe økologisk kamillete, gæffle noe sjøgress og stue en avocado-shake når man hører på de greiene her. I det minste en smoothie. Kan hvertfall ikke påstå at det ikke er gjennomført - men, ikke fortell meg at du ikke vibber til det her. K-Bave fåkker lett med Enya, aromaterapi (Vågard sverger det funker) og den nye tidsalderen. Gi oss noe apokalypse eller åndelig opplysning, samme faen, så lenge det blir noe æksjn til neste år. Gi oss ET'LANNET. Hvem vet hva som er kulest av å starte en norsk milits eller få innsikt i Melkeveien? Hipp som happ, for å si det på godt svensk.
I mellomtiden skal det bli mer av denne spalten fremover. Fete originallåter, spæise originallåter og låter som er blitt samplet nok ganger til å kreve royalties fra halve New York. Kun god stemning, det skal jo være en koselig greie. Kanskje noe mindre New Age etno-world ambient pop, haha. Tenker noe Memphis, tenker noe soul.
Tytes.
PS: ...holdt på å glemme det, men jeg må selvsagt sende stor respekt til Teena Marie, som lånte refrenget sitt til Fugees' Fu-Gee-La. I tillegg mekket hun blodekte låttitler som Makaveli Never Lied. Hun gikk bort rett før jul, så hvil i fred til en legende. Tenke seg til at hun faktisk var signert på Cash Money for et par år siden. Men, så var hun jo også protegéen til Rick James i sin tid. Spenstig.
mandag 24. januar 2011
søndag 23. januar 2011
fredag 21. januar 2011
Jungalizt Massive
Asså, England har vært mye mer interessant di siste årene enn USA når det gjelder den type musikk som bygger på en trommeloop eller en beat, det være seg hip-hop, grime, jungle, DnB, osv. Då mener eg primært på produsent siden, når det kommer til grimerappere og rappere generelt i England synst eg di e uinteressante, kvasi-kopier av amerikanske rappere som insisterer på en "britiskhet" eg ikkje finner hverken i musikken eller fremtoningen dies som sådan.
Asså om det her e Jungle eller Darkstep eller Eurofist eller ka faen det e spiller ingen rolle. Det har aldri spilt nokke rolle i England, det e derfor hele dubstep-bølgen e nokke piss. det finnes ikkje sjangre i England , det fins folk som gjør fete ting, og folk som prøver å kopiere fete folk sine fete ting. Men siden det e en toaster med, og beaten e tungt forankret i Dub, blir det vel Jungle vi kaller det. Eg må og innrømme, utenom Dizzee, så foretrekker eg en Toaster fremfor en britisk MC hver dag i uken. Mye mer solid uttrykk, mer vitalt, mer eget, mer i samsvar med beaten (mye grime beats går det faktisk ikkje an å rappe bra på), mer lekende, og langt mer musikalsk. Her har vi et eksempel på ka som skjer når Jungle toasting glir over til MCíng (som all fet Grime og Mc ing jo e) og det e feteste verset i England på mange år blir gjort, av Roll Deep sin Flow Dan:
doctor can@t help you send for di øøørz,
øøørz
øøørz
øøørz
..
Får Wu tang vibber a videoen og stemningen i låten, vi e løftet vekk fra verden som vi kjenner, til en der det alltid e natt, det bare finnes betong, dop, vold og dysterhet.
Dette albumet av The Bug, der Flow Dan og nokken andre Toastere frekventerer, e lett blant topp ti album di siste par årene, hvertfall for mitt vedkommende. Låten her e så jævlig porno lydmessig, beaten og toastingen går hånd i hanske, flytingen og vekslingen mellom Killa P og Flow Dan e fullstendig magisk. Her kommer alt fett me den britiske musikkutviklingen, gammelt og nytt smeltet sammen og bunnsolid produsert. yoyosucka sa at i disse mixtape tider e det ett fett med album eller mixtape, lyden e drit uansett. Eg e helt enig, samenstiller man en fet låt fra 93 og en i 2010 fra USA e lydbildet så mye mer harmonisk og gjennomtenkt, enten det ska vare dystert og disharmonisk som Wu eller 3 6 M, eller flytende og melodisk som mr 3-2 eller nokke Texas shit, i forhold til no. Men med det fete fra England e det motsatte tilfelle, alt passer sammen og bygger oppunder hverandre. Kjøp nokke Bug eller Razor X sjøl. Avslutter med en litt andreledes låt av The Bug, som ikkje e rapp, men vi e like interessert i Beats som i "rap" her i gården :
Får fint frem kordan The Bug sitt lydunivers kan bevege seg i mange retninger men fortsatt helt og holdent v@re "the Bug". Hooket be murda.
ps: Big up fra kå-bave massive te klimp og o.g. som kjørte meg opp på det her i sin tid, han blir 30 år i dag.
Siden den type musikk e my skit, kan eg nevne nokke utta mine favoritter di siste par årene; The Knife, Dizzee, Burial, Venetian Snares , Newham G´s og en hel annen drit eg glemmer når eg sitter meg foran en datamaskin. Også The Bug, som denne posten handler om. Eg hørte først the Bug gjennom Razor X productions, et fellesprosjekt me en annen jungle produsent The Rootsman, mens eg satt og veste og spilte ikaruga hos fiskemannen:
Asså om det her e Jungle eller Darkstep eller Eurofist eller ka faen det e spiller ingen rolle. Det har aldri spilt nokke rolle i England, det e derfor hele dubstep-bølgen e nokke piss. det finnes ikkje sjangre i England , det fins folk som gjør fete ting, og folk som prøver å kopiere fete folk sine fete ting. Men siden det e en toaster med, og beaten e tungt forankret i Dub, blir det vel Jungle vi kaller det. Eg må og innrømme, utenom Dizzee, så foretrekker eg en Toaster fremfor en britisk MC hver dag i uken. Mye mer solid uttrykk, mer vitalt, mer eget, mer i samsvar med beaten (mye grime beats går det faktisk ikkje an å rappe bra på), mer lekende, og langt mer musikalsk. Her har vi et eksempel på ka som skjer når Jungle toasting glir over til MCíng (som all fet Grime og Mc ing jo e) og det e feteste verset i England på mange år blir gjort, av Roll Deep sin Flow Dan:
doctor can@t help you send for di øøørz,
øøørz
øøørz
øøørz
..
Får Wu tang vibber a videoen og stemningen i låten, vi e løftet vekk fra verden som vi kjenner, til en der det alltid e natt, det bare finnes betong, dop, vold og dysterhet.
Dette albumet av The Bug, der Flow Dan og nokken andre Toastere frekventerer, e lett blant topp ti album di siste par årene, hvertfall for mitt vedkommende. Låten her e så jævlig porno lydmessig, beaten og toastingen går hånd i hanske, flytingen og vekslingen mellom Killa P og Flow Dan e fullstendig magisk. Her kommer alt fett me den britiske musikkutviklingen, gammelt og nytt smeltet sammen og bunnsolid produsert. yoyosucka sa at i disse mixtape tider e det ett fett med album eller mixtape, lyden e drit uansett. Eg e helt enig, samenstiller man en fet låt fra 93 og en i 2010 fra USA e lydbildet så mye mer harmonisk og gjennomtenkt, enten det ska vare dystert og disharmonisk som Wu eller 3 6 M, eller flytende og melodisk som mr 3-2 eller nokke Texas shit, i forhold til no. Men med det fete fra England e det motsatte tilfelle, alt passer sammen og bygger oppunder hverandre. Kjøp nokke Bug eller Razor X sjøl. Avslutter med en litt andreledes låt av The Bug, som ikkje e rapp, men vi e like interessert i Beats som i "rap" her i gården :
Får fint frem kordan The Bug sitt lydunivers kan bevege seg i mange retninger men fortsatt helt og holdent v@re "the Bug". Hooket be murda.
ps: Big up fra kå-bave massive te klimp og o.g. som kjørte meg opp på det her i sin tid, han blir 30 år i dag.
torsdag 20. januar 2011
tirsdag 18. januar 2011
Brrr!
http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2011/01/13/AR2011011306023.html
gucci svidde inn en iskrem på kjaken. bare for å vise at han har fått vettet tilbake i behold, etter en kort tur på galeheimen.
gucci svidde inn en iskrem på kjaken. bare for å vise at han har fått vettet tilbake i behold, etter en kort tur på galeheimen.
søndag 16. januar 2011
3 headed monster
Larra-Lirr på oppdrag fra kvalvågen:....... u gotta fucc him,him,him,him,him,and him and him........
Takk til vår venn Laurbærkrantzen for en strålende introduksjon til Lil Flips verden. Hvis nokken har den tapen så gje oss en lyd. Eg fikk den låten av overnevnte venn gjennom The Takeova albumet.
lørdag 15. januar 2011
Litt om Gunplay, Miami, Trick Daddy, Rick Ross, tjukke folks sjølbilde og antihelter.
Jeg har alltid vært svak for Miami-rappere, rett og slett fordi Trick Daddy var en av de folkene som for alvor fikk en ung tjommi fra Sandviken til å forelske seg i sørstatsrap rundt årtusenskiftet. I en gammel BT-sak om hiphopungdomsklubben Future spør journalisten meg og Leo hva vi hører på. Vi svarte Trick Daddy. Hun skrev Shit Daddy. Nok om det.
Jeg digger Trick Daddy fordi han har som slagord at han elsker unger, hadde www.THUG.com som hjemmeside inntil ganske nylig, sloss mot en halv strippeklubb og alle vaktene aleine, ryker på å røyke kolablunts på lokale collegebasketkamper og generelt virker som en skikkelig okey fyr. Har aldri vært SÅ fan av de der perfekte, uovervinnelige kolasuperheltene som har dominert rap de siste årene. Jeg liker ikke perfekte folk. Jeg går ikke på Feliz, jeg syns fremdeles Christer Vikebø virker som et realt rævhål og jeg har en generell dragning mot antihelter. Faen, altså, dette skulle handle om Gunplay, men la oss kose oss med litt Trick Daddy først (videoversjonen er helt krise, fåkk den):
Hvis du ikke har ronket til ræven til Trina er du faen ikke hiphop!
Men ja, antihelter, folk som er ustabil og full i feil, DE er faen meg hiphop. Gunplay er en sånn fyr, og han er fra Miami. Første gang jeg kan huske å hørt han er på albumet til gruppen til Rick Ross, Triple C's. Det var et ganske sugent album, som jeg ikke tenkte så mye mer på etter å hørt gjennom det. Rick Ross har jeg alltid likt. Digget første skiven, og har hørt litt på den siste som alle elsker, spesielt på "MC Hammer", som er en av de smarteste låtene jeg har hørt på lenge. Av alle ting. Tingen min med Ross er at han er spennende fordi han er gal. Han spiller på at han spiller på å spille en rolle. Det gir faktisk det hele et preg av menneskelighet. Den tjukke gutten vant til slutt! Han som alltid løg på seg fordi han var tjukk og fattig ble rik på å lyge på seg! Ekte! Og så syns jeg han rapper jævlig kult. Jeg er svak for kul rapping. Alikevel er han en sånn rapper jeg liker best på gjestevers, eller på en banger. Jeg klarer ikke få noe personlig forhold til hans album, sjøl om jeg liker han.
Gunplay ja! Det er han jeg skal skrive mest om her, hehe. Her for ikke så lenge siden var jeg rundt å sørfet på diverse tumblr-kontoer, og inne på http://realniggatumblr.tumblr.com/ fant jeg en link til en Gunplay-tape, via http://yayodancing.tumblr.com. Det som fikk meg til å stoppe opp var beskrivelsen av Gunplay som karakter.
"I really didn’t wanna like Gunplay due to his powderheaded Debo ways, snorting a mountain of coke on camera then proceeding to get his ass knocked out on his next appearance."
JEG tenkte:
"I really WANNA like Gunplay due to his powderheaded Debo ways, snorting a mountain of coke on camera then proceeding to get his ass knocked out on his next appearance."
Så jeg sjekket ut videoen til låten hans, "All On You":
Hvordan kan du IKKE like det her? Han har en rapstil som ligger tett opptil Rick Ross, bare at han ikke prøver å bygge opp noen nøye gjennomtenkt myte rundt seg sjøl.
Andre verset er helt fantastisk, og spenner over alt fra å være hævvi kis, til å ha noja, til å være framtidsoptimist, til å være redd for damer, til å søke mot Gud. Beste nye rapverset på lenge, and that's word to the muthafuckin' DJ Quik!
Det fikk meg til å laste ned den nye mixtapen hans, Inglorious Bastard, som (i tillegg til fet flørt med naziestetikk på coveret) inneholder mye mer fet rapping ala den vi får på "All On You". Sjekk an ut her: http://www.livemixtapes.com/mixtapes/12857/gunplay_inglorious_bastard.html
Vi får avslutte med tapen der han snorter kola i Colombia. Han avfeiede seinere det hele med at så klart snortet han kola, han var i Colombia. Som han sa, i Jamaica røyker man weed, i Colombia snorter man kola. Jeg er hjertens enig. When in Rome, noen?
Uansett, for de spesielt interesserte:
Jeg digger Trick Daddy fordi han har som slagord at han elsker unger, hadde www.THUG.com som hjemmeside inntil ganske nylig, sloss mot en halv strippeklubb og alle vaktene aleine, ryker på å røyke kolablunts på lokale collegebasketkamper og generelt virker som en skikkelig okey fyr. Har aldri vært SÅ fan av de der perfekte, uovervinnelige kolasuperheltene som har dominert rap de siste årene. Jeg liker ikke perfekte folk. Jeg går ikke på Feliz, jeg syns fremdeles Christer Vikebø virker som et realt rævhål og jeg har en generell dragning mot antihelter. Faen, altså, dette skulle handle om Gunplay, men la oss kose oss med litt Trick Daddy først (videoversjonen er helt krise, fåkk den):
Hvis du ikke har ronket til ræven til Trina er du faen ikke hiphop!
Men ja, antihelter, folk som er ustabil og full i feil, DE er faen meg hiphop. Gunplay er en sånn fyr, og han er fra Miami. Første gang jeg kan huske å hørt han er på albumet til gruppen til Rick Ross, Triple C's. Det var et ganske sugent album, som jeg ikke tenkte så mye mer på etter å hørt gjennom det. Rick Ross har jeg alltid likt. Digget første skiven, og har hørt litt på den siste som alle elsker, spesielt på "MC Hammer", som er en av de smarteste låtene jeg har hørt på lenge. Av alle ting. Tingen min med Ross er at han er spennende fordi han er gal. Han spiller på at han spiller på å spille en rolle. Det gir faktisk det hele et preg av menneskelighet. Den tjukke gutten vant til slutt! Han som alltid løg på seg fordi han var tjukk og fattig ble rik på å lyge på seg! Ekte! Og så syns jeg han rapper jævlig kult. Jeg er svak for kul rapping. Alikevel er han en sånn rapper jeg liker best på gjestevers, eller på en banger. Jeg klarer ikke få noe personlig forhold til hans album, sjøl om jeg liker han.
Gunplay ja! Det er han jeg skal skrive mest om her, hehe. Her for ikke så lenge siden var jeg rundt å sørfet på diverse tumblr-kontoer, og inne på http://realniggatumblr.tumblr.com/ fant jeg en link til en Gunplay-tape, via http://yayodancing.tumblr.com. Det som fikk meg til å stoppe opp var beskrivelsen av Gunplay som karakter.
"I really didn’t wanna like Gunplay due to his powderheaded Debo ways, snorting a mountain of coke on camera then proceeding to get his ass knocked out on his next appearance."
JEG tenkte:
"I really WANNA like Gunplay due to his powderheaded Debo ways, snorting a mountain of coke on camera then proceeding to get his ass knocked out on his next appearance."
Så jeg sjekket ut videoen til låten hans, "All On You":
Hvordan kan du IKKE like det her? Han har en rapstil som ligger tett opptil Rick Ross, bare at han ikke prøver å bygge opp noen nøye gjennomtenkt myte rundt seg sjøl.
Andre verset er helt fantastisk, og spenner over alt fra å være hævvi kis, til å ha noja, til å være framtidsoptimist, til å være redd for damer, til å søke mot Gud. Beste nye rapverset på lenge, and that's word to the muthafuckin' DJ Quik!
Det fikk meg til å laste ned den nye mixtapen hans, Inglorious Bastard, som (i tillegg til fet flørt med naziestetikk på coveret) inneholder mye mer fet rapping ala den vi får på "All On You". Sjekk an ut her: http://www.livemixtapes.com/mixtapes/12857/gunplay_inglorious_bastard.html
Vi får avslutte med tapen der han snorter kola i Colombia. Han avfeiede seinere det hele med at så klart snortet han kola, han var i Colombia. Som han sa, i Jamaica røyker man weed, i Colombia snorter man kola. Jeg er hjertens enig. When in Rome, noen?
Uansett, for de spesielt interesserte:
hallao yoyosucka...
yoyosucka sa...
Liker bloggen, og dere holder det baws. Mye variert musikk her, men det er gangsta hele veien til banken. Dere burde absolutt kjøre på med flere innlegg om sørstatene.
Må bare slenge på some certified pimpshit fra h-town igjen..
Ai bwai, eg e helt enig, men eg venter på bedre vær. Men videoene dine varmet en kald bergenser, så eg sprer kjærligheten :
ace deuce - clutch city ballin
born 2wice - playas point of view
^^lenge sidne eg har hørt, 9 x certified triple O.G Classic.
Definitivt på grillemixtapen te våren, ahhh. Våren.
precise - paperthin
Den her hakkje eg fått me meg, og eg e dypt takknemmelig for hookuppen. Kan eg tenke meg en del andre folk der ute e og.
Har ikkje svart belte i Texas men svarer sånn :
yoyosucka sa...
Synes Lil Boosie er en tight rapper, men shit hvor dårlig han er til å velge beats, som paradoksalt nok er den viktigste faktoren for en låt...Jeg føler mye av det som blir skrevet om rap på generell basis selv om jeg ikke deler begeistringen for boosie...
last ned den tapen, så slipper du bounce opplegget.
Liker bloggen, og dere holder det baws. Mye variert musikk her, men det er gangsta hele veien til banken. Dere burde absolutt kjøre på med flere innlegg om sørstatene.
Må bare slenge på some certified pimpshit fra h-town igjen..
Ai bwai, eg e helt enig, men eg venter på bedre vær. Men videoene dine varmet en kald bergenser, så eg sprer kjærligheten :
ace deuce - clutch city ballin
born 2wice - playas point of view
^^lenge sidne eg har hørt, 9 x certified triple O.G Classic.
Definitivt på grillemixtapen te våren, ahhh. Våren.
precise - paperthin
Den her hakkje eg fått me meg, og eg e dypt takknemmelig for hookuppen. Kan eg tenke meg en del andre folk der ute e og.
Har ikkje svart belte i Texas men svarer sånn :
yoyosucka sa...
Synes Lil Boosie er en tight rapper, men shit hvor dårlig han er til å velge beats, som paradoksalt nok er den viktigste faktoren for en låt...Jeg føler mye av det som blir skrevet om rap på generell basis selv om jeg ikke deler begeistringen for boosie...
last ned den tapen, så slipper du bounce opplegget.
fredag 14. januar 2011
Forlenget versjon + video Super Maria (Lars Vaular)
Lars Vaular - Supermaria from Lars Vaular on Vimeo.
Dajer i videoen og greiar. eg e fornøyd.
torsdag 13. januar 2011
Rewind 2010 selekta: Bang On!
Bang On! - Hands High
Digger dialekten, digger klesstilen. Digger opplegget. Bang On! er signert på det britiske plateselskapet Big Dada, som allerede huser etablerte rapskikkelser som Wiley og Roots Manuva. Fjoråret så en remix av sistnevntes klassiker Witness, som også fortjener en dropp:
Roots Manuva - Witness (Slugabed Remix)
Helvete jeg elsker synth-keys'ene i den her. Remixen gikk ned i anledning Ninja Tunes 20-årsjubileum i 2010. Ninja Tune er tett affiliert med Big Dada, faktisk på mange måter et slags morselskap, og er hjemmet til legendariske artister som Amon Tobin, The Bug, Jaga Jazzist og The Cinematic Orchestra. Sjekk gjerne ut følgende snippets fra jubileumsmixen - det har ikke så veldig mye å gjøre med rap, men det driter jeg 10-0 i når det kommer til et såpass fantastisk label...
Ninja Tune XX Box Set Previews (CDs 1-4 only) by Ninja Tune XX
(gjør deg selv enda en tjeneste og sjekk ut hele debutsingelen til Ninja Tunes-nykommer Eskmo)
onsdag 12. januar 2011
Best off 2010: Boosie Bo (fri Boosie)
Gogutten Boosie holdt 2010 nede me albumutgivelsen Incarcerated som du bør anskaffe deg, enten gjennom nettugivelse eller hardkovver (spess siden gutten trenger nokke Cochran penger ska han slippe ut innen 2345). Albumet så også et gensyn med Webbie, nokke eg spesielt e veldig glad for. Ingen tvil om at Boosie styrer skuten, enten det gjelder det musikalske eller gaten, så e Boosie hjertet av Trill Fam. Og sett bort i fra Trill Fam logoen, så har han gjort en fantastisk jobb. I likhet me Tupac, så smitter Boosie sin evne til å ta for seg ethvert tema - fra eksistensiell sorg, ekstrem aggresjon, kjærlighetssorg, frykt for diabetes, til nabolagshistorier og famile problemstillinger - over på resten av gutta i klikken. Boosie ekkje redd for å være ærlig, eller vise svakhet, dumskap og feil. Denne forståelsen av rap, som ærlighet, ofte på bekostning av superegoet som har dominert rappen no i nokke år, deler hele Trill Fam. Dermed får du en positiv dynamikk i hele gjengen, der folk nesten overgår hverandre i å være sjølutleverende, å legge hjertet på vedstabben, åpent for hogg så og si. Men av alle de andre rapperene i Trill Fam, står Webbie i særstilling, i hvertfall for mitt vedkommende, I don't wanna hear fåkk shit bout' no fåkkin seizures mayn!
Langt i fra en kaptein, en som forstår seg sjøl som i sentrum av klikken, Webbie e en mann som peiler ut sin egen vei i livet. Eg tror ikkje han e i stand te nokke ant. På dager der AD-en min kicker litt for heavvi inn, føler eg vi har mye til felles, meg og Webbie. Mer enn meg og Boosie i hvertfall. Nettopp fordi han ikkje e Il Padre, the BaWs, eller en Don, så e det nokke utrolig forfriskende over et bra Webbie vers. Han e han kisn i klassen din på ungdomsskolen som alle var glad i, men alle og regnet med det kom te å gå til helvette med. Han så aldri skulle bli nokke, verken tøffing, lege eller damemagnet, han hadde mer enn nok med å være seg sjøl.
Mye kjærlighet og frykt (for kjærlighetns skyld) i det her verset. Lite fleksing. Videre i Trill Fam har du gutta Lil Quik og Money Bag$ som fremstår litt som mini-boosier bare med mer forankring i soldat-rollen, heller enn primus motor for hele geskjæften. En ting eg liker veldig godt med deres deltagelse e fokuset på samhold, vennskap og familie. Loyalitet har ikkje blitt ytret ofte i rapp di siste årene, og det e nokke av det som dro meg til rapp-musikk i barndommen. Og mye av grunnen til at det nye dritet som di andre k-bave gutta kan fåkke med, kan eg aldri fåkke med. For meg e det sentrale temaet i rapp kordan å være en mann i en verden du ikkje forstår. Og grunnen for å være en mann e ikkje fordi du ska få deg fitte på byn eller gelter, men fordi folkene rundt deg krever det av deg, ellers går det dårlig med di og. Trill Fam. e således det eneste rap-crewet i dag som inneholder di komponentene eg respekterer i rapp , det handler om bestemødre, tanter, nieser, tjommier, mødre og alle di tingene som kommer med å være involvert i andre mennesker. Denne videoen til Incarcerated eksemplifiserer fint :
Lever du ikkje dette refrenget, så ekkje du et rapphovve. Helt okei det, men ikkje gå å lat som. Eller rettere sagt, prøver du ikkje å leve refrenget, for ingen klarer å holde det nere alltid.
Eg legger ved nokken utorrent dl's te et par gratistapes eg liker godt. Vil spesielt anbefale 3'eren her, ikkje bare pga. rappingen men også fordi det ligger nokken skikkelige fine acappellas som befinner seg i grenseland mellom moderne rapp og oldskool signifying (som rappen kom i fra), spritet opp med sørstatsreligiøsitet og eksistensialisme:
Ikkje så ulikt dette klippet her av Bizzy Bone (kjøp Eno og les om Bone Thugs skrevet av Nam, meget fin lesning. Eg kjenner ikkje Nam, så ikkje tro eg prøver å kjøre en tjommi opp, men det e meget fin lesning):
Tapes:
lil boosie golden child 2
lil boosie golden child 3
tirsdag 11. januar 2011
Thug Lovin'
Ser at vi på K-BAVE fikk noe ekte THUG LOVE av vår gule, kule tjommi NAM på årets blogg Stein, Saks og Sølvpapir! Vi er hans favorittblogg ^^,
Denne låten går ut til nam:
I relaterte nyheter gir Dagbladet A-laget kjærlighet:
http://www.dagbladet.no/2011/01/11/kultur/musikk/musikkanmeldelser/anmeldelser/hiphop/15005764
Denne låten går ut til nam:
I relaterte nyheter gir Dagbladet A-laget kjærlighet:
http://www.dagbladet.no/2011/01/11/kultur/musikk/musikkanmeldelser/anmeldelser/hiphop/15005764
mandag 10. januar 2011
Trivsel uten snuten
På tide med litt snutehat. Rap e høvdingsjangeren når det kommer te temaet og dette e jo høvdinglåten når det kommer te temaet:
Min far sa alltid te meg "Ikkje si fåkk snuten... då blir det fler av de". Godt poeng, pappa! Kem gidd å jobbe me å passe på at andre ska gjøre som de få beskjed om? Pass dine egne saker, din kjiping!
"JA MEN KA ME DE PEDOFILE DÅÅÅÅEEE?"
Ja, kor mange snut fanger pedofile DÅÅÅÅÅEEEEE?
Min far sa alltid te meg "Ikkje si fåkk snuten... då blir det fler av de". Godt poeng, pappa! Kem gidd å jobbe me å passe på at andre ska gjøre som de få beskjed om? Pass dine egne saker, din kjiping!
"JA MEN KA ME DE PEDOFILE DÅÅÅÅEEE?"
Ja, kor mange snut fanger pedofile DÅÅÅÅÅEEEEE?
Bæst off 2010: England
Tenkte vi skulle starte den her tjueti-mimringen med en post på England, siden engelsk rap må sies å ha hatt et jævlig bra 2010. Den har i tillegg båret sterkt preg av den kraftige påvirkningen fra dubstep, og elektronisk musikk generelt, de siste par årene. Akkurat den egenskapen er jo egentlig det beste ved hele scenen i England; ting blander seg, utveksler elementer og blir noe nytt - eller forskjellig. Dubstep, på sin side, har beveget seg stadig mer vekk fra drum n bass-røttene, og gått mer i retning av tradisjonell klubbmusikk (noe av det feteste er lett når de er på tranceutflippen) og radiovennlige lydbilder. Det har blitt flere artistfeatures på låtene, ikke minst rappere. Og eh, masse syngekjerringer selvsagt, seff, da vet du de er på stell. Godt eksempel: Magnetic Mans siste hitsingel, av de (nå) gamle dubstep-sløggerne Skream og Benga. Jeg tipper gutta som tidligere kun betjente 12-tommere i skabbete kjellerlokaler koser seg. Når det gjelder rappere er det tydelig at en del av gjengen har tatt til seg en mye mer USA-liknende tilnærming til opplegget. Det blir et mye mer karikert forhold til hele gangsta-greien, mer snakk om gønnere i stedet for den tjittne lille shanken, og mye mye mer kola. Giggs er på mange måter et bra eksempel. Dette er gjerne enda bedre, med SAS / Dip Set Euro Gang Purple Burr Set, som i sin tid faktisk fikk pes for å selge ut til Statene. Artistene kan godt være ganske fete likevel, men i bunn og grunn er utviklingen egentlig nedsig - vi får nok av de greiene der over dammen.
Det her blir ikke noen systematisk greie, men rett og slett bare 15 høydepunkter fra fjoråret, sånn omtrent. Ja, Newham Generals går mye igjen - fordi det er grunn til det.
D Double E - Street Fighter Riddim
En av fjorårets aller, aller feteste låter. Rap, videospill og fjodde? Ja takk. Gjerne en blanding.
D Double E - Bad To The Bone (WOOO Riddim)
D Double sender deg på et fly tilbake til Jamaica. Den beste versjonen av WOOO. Lett.
"Try fuck around with da Dirtee Stank / I´ll come around wif a dirty shank / ready for da war like thirty tanks!"
Newham Generals - Like It Or Not
Brutal og kvernende banger fra Newham. I wetupa'wetupa'wet-up-her PUSSY! Selv om D Double ofte er det unektelige høydepunktet i gruppen, skal man absolutt ikke undervurdere Footsie, eller hans egenskaper når det kommer til å mekke låter og fungere som superlimet i suppen.
Newham Generals ft. Esco - I'm A General
All type skitzin' out!
B Live ft. Newham Generals & Skepta - Modern Warfare 2
D Double E resirkulerer like gjerne et vers fra Bad To The Bone. Fortsatt fett ^^ Det ender opp med en kul sak, selv om B Live ikke akkurat er verdens beste rapper. Footsie dropper dødskult inn mot slutten.
Chase & Status ft. Dizzee Rascal - Heavy
Dubstep-duoen som har laget denne glimrende låten (javisst linker jeg den igjen), pluss alles favoritt Dizzee Rascal. Han er faktisk mer i støtet enn jeg kan huske å ha hørt han på lenge.
True Tiger ft. P Money - Slang Like This
Produksjons- / DJ-kollektivet True Tiger rekrutterte P Money til en av de største, og feteste, singlene i 2010.
Big tune!
Maxta - East London Is Back
Unge Maxta og den unge klikken hans tar Øst-London tilbake:
Giggs - UUMMM!
Greit, Giggs vinner prisen for mest lattise nye ad-lib i 2010. Han snakker seg på sitt karakteristiskt tilbakelente og avslepne vis gjennom denne slageren fra i fjor:
Giggs - Talking The Hardest
Her gjør Giggs stort sett det samme en gang til, men denne gangen har han med seg en gjeng 12-åringer. WE SHANK U BLUUD! UMM!!
Kulan.
Denne kom i høst en gang, og det går relativt greit for seg, som det jo pleier å gjøre med denne mannen. Tempa T ga ut en skamfeita singel i 2009 med Next Hype, og siden det har jeg vært hypp på å høre mer fra den kanten. For å være ærlig er det egentlig den jeg har mest lyst til å poste, så føkk it, den blir zneket inn i en 2010-post. Altså, den sparker seg egentlig fint inn på egen hånd. Bare sjekk ut videoen:
TEMPS MAN! PARS DAWG!! SHE TOOK THAT PAR TO THE BACK OF HER NECK DAWG!! Haha, Westwood ass. Og hva faen er en par? Eller et par. To par?
Hæææ, mater på med enda en låt fra Tempz i 2010:
Diddy & Dirty Money ft. Skepta - Hello Good Morning RMX
En god tommelfingerregel er å alltid inkludere et Diddy-klipp. Uansett sammenheng. Denne remixen må slenges med som en bonus uansett. Tottenhamtrynet Skepta kjørte seg opp på Twitter og endte som gjest. Team UK! Haha...
Forresten, se opp for flere tilbakeblikk til 2010. De neste dagene, faktisk gjerne de neste 2 ukene eller noe sånn, legger vi ut en hel gjeng med poster som tar for seg forskjellige deler av fjoråret. Sporadisk, rotete og digg - akkurat sånn vi liker det.
Det her blir ikke noen systematisk greie, men rett og slett bare 15 høydepunkter fra fjoråret, sånn omtrent. Ja, Newham Generals går mye igjen - fordi det er grunn til det.
D Double E - Street Fighter Riddim
En av fjorårets aller, aller feteste låter. Rap, videospill og fjodde? Ja takk. Gjerne en blanding.
D Double E - Bad To The Bone (WOOO Riddim)
D Double sender deg på et fly tilbake til Jamaica. Den beste versjonen av WOOO. Lett.
"Try fuck around with da Dirtee Stank / I´ll come around wif a dirty shank / ready for da war like thirty tanks!"
Newham Generals - Like It Or Not
Brutal og kvernende banger fra Newham. I wetupa'wetupa'wet-up-her PUSSY! Selv om D Double ofte er det unektelige høydepunktet i gruppen, skal man absolutt ikke undervurdere Footsie, eller hans egenskaper når det kommer til å mekke låter og fungere som superlimet i suppen.
Newham Generals ft. Esco - I'm A General
All type skitzin' out!
B Live ft. Newham Generals & Skepta - Modern Warfare 2
D Double E resirkulerer like gjerne et vers fra Bad To The Bone. Fortsatt fett ^^ Det ender opp med en kul sak, selv om B Live ikke akkurat er verdens beste rapper. Footsie dropper dødskult inn mot slutten.
Chase & Status ft. Dizzee Rascal - Heavy
Dubstep-duoen som har laget denne glimrende låten (javisst linker jeg den igjen), pluss alles favoritt Dizzee Rascal. Han er faktisk mer i støtet enn jeg kan huske å ha hørt han på lenge.
True Tiger ft. P Money - Slang Like This
Produksjons- / DJ-kollektivet True Tiger rekrutterte P Money til en av de største, og feteste, singlene i 2010.
Big tune!
Maxta - East London Is Back
Unge Maxta og den unge klikken hans tar Øst-London tilbake:
Foreign Beggars & Noisia - No Holds Barred (Excision RMX)
Disse London'erne gjør noe reinspikket klubbrap:
Disse London'erne gjør noe reinspikket klubbrap:
Giggs - UUMMM!
Greit, Giggs vinner prisen for mest lattise nye ad-lib i 2010. Han snakker seg på sitt karakteristiskt tilbakelente og avslepne vis gjennom denne slageren fra i fjor:
Giggs - Talking The Hardest
Her gjør Giggs stort sett det samme en gang til, men denne gangen har han med seg en gjeng 12-åringer. WE SHANK U BLUUD! UMM!!
Kulan.
Tempa T - Boy Off Da Ting
Denne kom i høst en gang, og det går relativt greit for seg, som det jo pleier å gjøre med denne mannen. Tempa T ga ut en skamfeita singel i 2009 med Next Hype, og siden det har jeg vært hypp på å høre mer fra den kanten. For å være ærlig er det egentlig den jeg har mest lyst til å poste, så føkk it, den blir zneket inn i en 2010-post. Altså, den sparker seg egentlig fint inn på egen hånd. Bare sjekk ut videoen:
TEMPS MAN! PARS DAWG!! SHE TOOK THAT PAR TO THE BACK OF HER NECK DAWG!! Haha, Westwood ass. Og hva faen er en par? Eller et par. To par?
Hæææ, mater på med enda en låt fra Tempz i 2010:
Diddy & Dirty Money ft. Skepta - Hello Good Morning RMX
En god tommelfingerregel er å alltid inkludere et Diddy-klipp. Uansett sammenheng. Denne remixen må slenges med som en bonus uansett. Tottenhamtrynet Skepta kjørte seg opp på Twitter og endte som gjest. Team UK! Haha...
Forresten, se opp for flere tilbakeblikk til 2010. De neste dagene, faktisk gjerne de neste 2 ukene eller noe sånn, legger vi ut en hel gjeng med poster som tar for seg forskjellige deler av fjoråret. Sporadisk, rotete og digg - akkurat sånn vi liker det.
onsdag 5. januar 2011
A-laget - Nokke feita 3 NY MIXTAPE!
Endelig! Tredje del i A-lagets sagnomsuste miksteipserie "Nokke feita" er her. Den heter seff "Nokke feita 3", og K-BAVE kan som første jævla nettside i verden gi den til dere GRATIS!
Se opp for intervju eller noe sånn på K-BAVE om ikke så alt for lenge.
Last ned, mat opp en biff og vær ekte:
NY LINK OÆ! NF3 får du her.
mandag 3. januar 2011
+
Mer låter ^^
Money Bags sitt vers er lett fetest. "They hated on Jesus too, so who the fuck is you lil' fella?"
Tidenes mest undervurderte rap-gruppe:
Money Bags sitt vers er lett fetest. "They hated on Jesus too, so who the fuck is you lil' fella?"
Tidenes mest undervurderte rap-gruppe:
søndag 2. januar 2011
2011.
Asså, eg skulle poste en del drit i juleferien, men mellom mamma, kirken, frekke skabbaburikar, krigsveteraner og lokatjommier så gjør kveldene over te morgen, samt en solid dose julenøtter (regner me dokker skjønner vi ikkje snakker quiz her) og go-bjørk så ble eg alt for danket te det. Eg reknet på det, og eg fant ut at en to-tre landsbyer neri Afrika kunne fått seg innlagt vann og skolebøker te alle snottikkene på geltne kollektive har brukt på å roe nervene i desember. Det vakkje meningen å svikte.
En ting eg tenkte å mekke, det var en hvil i fred mix. Feteste temaet i Rap-musikk uansett. det hadde passet fint me julen. Men dataen min røk te, så eg må vente te han e heme fra reprasjon. Temaet e for bra te å la ligge. Eg tror forholdet til døden e nokke av det som skiller rapperen fra artister i andre moderne sjangre, døden e jo stort sett totalt fraværende både i rocken og i popen (ekte køntri e jo beinhard på døden, og bluesen te dels og).
Asså ikkje e det rap og ikkkje e det om døden, men det e så jævlig ekte at du kan suge nøttar om du ikkje fåkkar me john lee'en.
I andre sjangere. befinner døden seg i beste fall som konsept, eller som en frykt artisten har, et bakgrunnsteppe; eller en py-horisont di kan plassere all nedsigene sine osv. Døden blir en følelse, en forestilling eller et tema for å vekke følelser eller forestillinger, og sånne ting. Det kan fort og bli en identitet: type Nick Cave, Nirvana og andre sjølhøytidlige typer. I forskjellig grad definerer de seg vekk fra vanlig mainstream musikk ved å dvele mye ved døden, og det greiene e reflektert helt ner i klærne di har på seg og måten di ter seg på; svarte klær, smekk og dype intense øge. Borgerlig bohem-homseri, med andre ord.
I rappen, der e ikkje døden en følelse, men en hendelse, som gjentar seg sjøl gang etter gang. Døden e hon skitne horen som kommer og henter di du e glad i, gjerne når du trenger di som mest. Og mye viktigere enn døden i rap, e de døde. De ekkje karakterer i sanger, eller tilfeldige folk som representerer livets forjævlige sider for artisten. De har navn. De e tjommier og familiemedlemmer. Tupac sin tjommi Kato, Dmx sin tjommi Kato (e du degos, kall gutten din Kato, så blir han bloekte, tydligvis). Z-Ro og Dj Screw (som utenom "Missing You" og "nightshift" av Commodores e eneste gangen eg beliter meg på en artist preike om en annen artist som e dau som om det e nokke å preike om), alle fete rapartister har mekket minst en låt der døde tjommier og lignende ska hylles.
Lil' Boosie sin O.G mentor Ivy:
Boosie: "We was a unit and these niggas took our 50 Cent /
no more Ivy how the fuck we gon' pay the rent?"
Quick: "I lost my daughter at the end of the year /
it's kinda fucked up how it happened, two days before christmas I shed thug tears"
...og senere i verset: "Nerve so bad that purple no longer choke me"
Bunnsolid. Boosie tar opp arven etter Pac; enkle, følelsesladde setninger heller enn kompliserte rimstrukturer og vanskelige metaforer. Det e faktisk mye kortere mellom Boosie og de tidlige bluesartistene som type John Lee enn mange folk klarer å se. Eg finner det artig at Bluesen blir sett på som en av de flotteste menneskelige kunstuttrykk som finnes, mens artister som Boosie blir sett på som enkle typer, som "ødelegger rap".
Men no gidd eg ikkje skrive mere. Eg banker opp et par låter eg vil ha på den miksen, så håper eg dokker banker opp dokkers favorittlåter på temaet. Ikkje alle låtene e hyllester, nokken har bare vers eller nokke som gjør at di lander på en sånn miks for mitt vedkommende. Alle ekte raptryner har jo det her som favoritttema. Banker på nokken nedover, nokke klassikere, nokke kanskje mer ukjent. Gidd ikkje å poste Pac, for halve tapen blir Pac shit uansett.
Beste hooket i rap nokkensinne, dedikert te Capone som var i buret på den tiden:
"So if your heart start beatin' I go back in time/
make your heart beat again/
real niggas to the end/
We tryna succeed/
niggas smoke weed, n contemplate it/
dedicated to real niggas that's gang related/"
Vestkyst degoser med østkyst beats bare med mer sol i, skamundervurdert. Tjommi rapper tilbakelent her, fokuset e løftet vekk fra rapperen sitt eget liv utn at det blir sånn : lucy was a young girl/now she sucks dick type emo-storyline drit. Det e verden sin smerte han bevitner, sjøl om både brødre og fettre gis hvil i fred'ar te på refrenget, jævlig mat.
"You ever lost a nigga you love?/
then ask yourself if there's a heaven for thugs/
God forgive me for filling niggas with slugs/
and is it a crime when we were dealing these drugs/"
"I'm lost like the Bulls without Jordan"
Sic! måtte poste nokke Pac, faen for en enorm video då. Pappa digger den her. Scarface e vel den rapperen som mest åpenlyst trekker fra sørstatspresten, både i stemmebruk og i tematikk. Og eg e en Godfearin' fåkk så eg setter stor pris på det.Bønnen hans for Pac e jo nokke av det vakreste som e blitt tatt opp.
836 views? Kinesere og drittunger (di så styrer tuben) kan ete drit. Kanskje tidenes album, punktum. Har du det ikkje må du ordne deg det. Goodie mob gutta befinner seg i etterlivet på denne låten, smerten og dritte e over. Di dankar seg me nokke gofjodde og kjærringar me rumpestumpar som 4 basketballar. Chea BWAY
"They've got no pride
they interrupt our grieving
Tear drop dropping
for the pain of the world
My best friend dies
when she was just a young girl
Left me here, to fend for myself
Now the pain never leaves
We just learn to cope"
Den ene utav overraskelseslåtene mine, og den eg gidder poste opp no. Helvette for en låt. Fantastisk spilling av Cinematic Orchestra, Roots ligger perfekt på beaten og dropper vers som han e helt unik i verdenshistorien me å få til. Voksent, gjennomtenkt men me all nerven og all tyngden et bra vers me sånn tematikk trenger.
Ka mangler vi? Post då, jævla rotter.
Mvh, Hataren
En ting eg tenkte å mekke, det var en hvil i fred mix. Feteste temaet i Rap-musikk uansett. det hadde passet fint me julen. Men dataen min røk te, så eg må vente te han e heme fra reprasjon. Temaet e for bra te å la ligge. Eg tror forholdet til døden e nokke av det som skiller rapperen fra artister i andre moderne sjangre, døden e jo stort sett totalt fraværende både i rocken og i popen (ekte køntri e jo beinhard på døden, og bluesen te dels og).
Asså ikkje e det rap og ikkkje e det om døden, men det e så jævlig ekte at du kan suge nøttar om du ikkje fåkkar me john lee'en.
I andre sjangere. befinner døden seg i beste fall som konsept, eller som en frykt artisten har, et bakgrunnsteppe; eller en py-horisont di kan plassere all nedsigene sine osv. Døden blir en følelse, en forestilling eller et tema for å vekke følelser eller forestillinger, og sånne ting. Det kan fort og bli en identitet: type Nick Cave, Nirvana og andre sjølhøytidlige typer. I forskjellig grad definerer de seg vekk fra vanlig mainstream musikk ved å dvele mye ved døden, og det greiene e reflektert helt ner i klærne di har på seg og måten di ter seg på; svarte klær, smekk og dype intense øge. Borgerlig bohem-homseri, med andre ord.
I rappen, der e ikkje døden en følelse, men en hendelse, som gjentar seg sjøl gang etter gang. Døden e hon skitne horen som kommer og henter di du e glad i, gjerne når du trenger di som mest. Og mye viktigere enn døden i rap, e de døde. De ekkje karakterer i sanger, eller tilfeldige folk som representerer livets forjævlige sider for artisten. De har navn. De e tjommier og familiemedlemmer. Tupac sin tjommi Kato, Dmx sin tjommi Kato (e du degos, kall gutten din Kato, så blir han bloekte, tydligvis). Z-Ro og Dj Screw (som utenom "Missing You" og "nightshift" av Commodores e eneste gangen eg beliter meg på en artist preike om en annen artist som e dau som om det e nokke å preike om), alle fete rapartister har mekket minst en låt der døde tjommier og lignende ska hylles.
Lil' Boosie sin O.G mentor Ivy:
Boosie: "We was a unit and these niggas took our 50 Cent /
no more Ivy how the fuck we gon' pay the rent?"
Quick: "I lost my daughter at the end of the year /
it's kinda fucked up how it happened, two days before christmas I shed thug tears"
...og senere i verset: "Nerve so bad that purple no longer choke me"
Bunnsolid. Boosie tar opp arven etter Pac; enkle, følelsesladde setninger heller enn kompliserte rimstrukturer og vanskelige metaforer. Det e faktisk mye kortere mellom Boosie og de tidlige bluesartistene som type John Lee enn mange folk klarer å se. Eg finner det artig at Bluesen blir sett på som en av de flotteste menneskelige kunstuttrykk som finnes, mens artister som Boosie blir sett på som enkle typer, som "ødelegger rap".
Men no gidd eg ikkje skrive mere. Eg banker opp et par låter eg vil ha på den miksen, så håper eg dokker banker opp dokkers favorittlåter på temaet. Ikkje alle låtene e hyllester, nokken har bare vers eller nokke som gjør at di lander på en sånn miks for mitt vedkommende. Alle ekte raptryner har jo det her som favoritttema. Banker på nokken nedover, nokke klassikere, nokke kanskje mer ukjent. Gidd ikkje å poste Pac, for halve tapen blir Pac shit uansett.
Beste hooket i rap nokkensinne, dedikert te Capone som var i buret på den tiden:
"So if your heart start beatin' I go back in time/
make your heart beat again/
real niggas to the end/
We tryna succeed/
niggas smoke weed, n contemplate it/
dedicated to real niggas that's gang related/"
Vestkyst degoser med østkyst beats bare med mer sol i, skamundervurdert. Tjommi rapper tilbakelent her, fokuset e løftet vekk fra rapperen sitt eget liv utn at det blir sånn : lucy was a young girl/now she sucks dick type emo-storyline drit. Det e verden sin smerte han bevitner, sjøl om både brødre og fettre gis hvil i fred'ar te på refrenget, jævlig mat.
"You ever lost a nigga you love?/
then ask yourself if there's a heaven for thugs/
God forgive me for filling niggas with slugs/
and is it a crime when we were dealing these drugs/"
"I'm lost like the Bulls without Jordan"
Sic! måtte poste nokke Pac, faen for en enorm video då. Pappa digger den her. Scarface e vel den rapperen som mest åpenlyst trekker fra sørstatspresten, både i stemmebruk og i tematikk. Og eg e en Godfearin' fåkk så eg setter stor pris på det.Bønnen hans for Pac e jo nokke av det vakreste som e blitt tatt opp.
836 views? Kinesere og drittunger (di så styrer tuben) kan ete drit. Kanskje tidenes album, punktum. Har du det ikkje må du ordne deg det. Goodie mob gutta befinner seg i etterlivet på denne låten, smerten og dritte e over. Di dankar seg me nokke gofjodde og kjærringar me rumpestumpar som 4 basketballar. Chea BWAY
"They've got no pride
they interrupt our grieving
Tear drop dropping
for the pain of the world
My best friend dies
when she was just a young girl
Left me here, to fend for myself
Now the pain never leaves
We just learn to cope"
Den ene utav overraskelseslåtene mine, og den eg gidder poste opp no. Helvette for en låt. Fantastisk spilling av Cinematic Orchestra, Roots ligger perfekt på beaten og dropper vers som han e helt unik i verdenshistorien me å få til. Voksent, gjennomtenkt men me all nerven og all tyngden et bra vers me sånn tematikk trenger.
Ka mangler vi? Post då, jævla rotter.
Mvh, Hataren
lørdag 1. januar 2011
Give Killa Cam a Reality Show NOW!
Seriøst, i 2011 lover jeg å se ALLE twitvidsene Cam'ron legger ut på Twitter.
Her er et sammendrag av Killa's beste twitvids fra 2010:
Alle rappere skal jo lage virkelighets-TV nå for tiden, og sjøl om rappere preiker latterlig mye om å holde det ekte er det ofte verken særlig ekte, eller særlig fett. Men dette? Dette vil jeg se mer av på TV.
Godt nyttår!
-Vågard
Her er et sammendrag av Killa's beste twitvids fra 2010:
Alle rappere skal jo lage virkelighets-TV nå for tiden, og sjøl om rappere preiker latterlig mye om å holde det ekte er det ofte verken særlig ekte, eller særlig fett. Men dette? Dette vil jeg se mer av på TV.
Godt nyttår!
-Vågard
Abonner på:
Innlegg (Atom)