2011.

Asså, eg skulle poste en del drit i juleferien, men mellom mamma, kirken, frekke skabbaburikar, krigsveteraner og lokatjommier så gjør kveldene over te morgen, samt en solid dose julenøtter (regner me dokker skjønner vi ikkje snakker quiz her) og go-bjørk så ble eg alt for danket te det. Eg reknet på det, og eg fant ut at en to-tre landsbyer neri Afrika kunne fått seg innlagt vann og skolebøker te alle snottikkene på geltne kollektive har brukt på å roe nervene i desember. Det vakkje meningen å svikte.

En ting eg tenkte å mekke, det var en hvil i fred mix. Feteste temaet i Rap-musikk uansett. det hadde passet fint me julen.  Men dataen min røk te, så eg må vente te han e heme fra reprasjon. Temaet e for bra te å la ligge. Eg tror forholdet til døden e nokke av det som skiller rapperen fra artister i andre moderne sjangre, døden e jo stort sett totalt fraværende både i rocken og i popen (ekte køntri e jo beinhard på døden, og bluesen te dels og).



Asså ikkje e det rap og ikkkje e det om døden, men det e så jævlig ekte at du kan suge nøttar om du ikkje fåkkar me john lee'en.

I andre sjangere. befinner døden seg i beste fall som konsept, eller som en frykt artisten har, et bakgrunnsteppe; eller en py-horisont di kan plassere all nedsigene sine osv. Døden blir en følelse, en forestilling eller et tema for å vekke følelser eller forestillinger, og sånne ting. Det kan fort og bli en identitet: type Nick Cave, Nirvana og andre sjølhøytidlige typer. I forskjellig grad definerer de seg vekk fra vanlig mainstream musikk ved å dvele mye ved døden, og det greiene e reflektert helt ner i klærne di har på seg og måten di ter seg på; svarte klær, smekk og dype intense øge. Borgerlig bohem-homseri, med andre ord.

I rappen, der e ikkje døden en følelse, men en hendelse, som gjentar seg sjøl gang etter gang. Døden e hon skitne horen som kommer og henter di du e glad i, gjerne når du trenger di som mest. Og mye viktigere enn døden i rap, e de døde. De ekkje karakterer i sanger, eller tilfeldige folk som representerer livets forjævlige sider for artisten. De har navn. De e tjommier og familiemedlemmer. Tupac sin tjommi Kato, Dmx sin tjommi Kato (e du degos, kall gutten din Kato, så blir han bloekte, tydligvis). Z-Ro og Dj Screw (som utenom "Missing You" og "nightshift" av Commodores e eneste gangen eg beliter meg på en artist preike om en annen artist som e dau som om det e nokke å preike om), alle fete rapartister har mekket minst en låt der døde tjommier og lignende ska hylles.

Lil' Boosie sin O.G mentor Ivy:



Boosie: "We was a unit and these niggas took our 50 Cent /
no more Ivy how the fuck we gon' pay the rent?"

Quick: "I lost my daughter at the end of the year /
it's kinda fucked up how it happened, two days before christmas I shed thug tears"

...og senere i verset: "Nerve so bad that purple no longer choke me" 

Bunnsolid. Boosie tar opp arven etter Pac; enkle, følelsesladde setninger heller enn kompliserte rimstrukturer og vanskelige metaforer. Det e faktisk mye kortere mellom Boosie og de tidlige bluesartistene som type John Lee enn mange folk klarer å se. Eg finner det artig at Bluesen blir sett på som en av de flotteste menneskelige kunstuttrykk som finnes, mens artister som Boosie blir sett på som enkle typer, som "ødelegger rap".

Men no gidd eg ikkje skrive mere. Eg banker opp et par låter eg vil ha på den miksen, så håper eg dokker banker opp dokkers favorittlåter på temaet. Ikkje alle låtene e hyllester, nokken har bare vers eller nokke som gjør at di lander på en sånn miks for mitt vedkommende. Alle ekte raptryner har jo det her som favoritttema. Banker på nokken nedover, nokke klassikere, nokke kanskje mer ukjent. Gidd ikkje å poste Pac, for halve tapen blir Pac shit uansett.




Beste hooket i rap nokkensinne, dedikert te Capone som var i buret på den tiden:

"So if your heart start beatin' I go back in time/
make your heart beat again/
real niggas to the end/
We tryna succeed/
niggas smoke weed, n contemplate it/
dedicated to real niggas that's gang related/"




Vestkyst degoser med østkyst beats bare med mer sol i, skamundervurdert. Tjommi rapper tilbakelent her, fokuset e løftet vekk fra rapperen sitt eget liv utn at det blir sånn : lucy was a young girl/now she sucks dick type emo-storyline drit. Det e verden sin smerte han bevitner, sjøl om både brødre og fettre gis hvil i fred'ar te på refrenget, jævlig mat.




"You ever lost a nigga you love?/
then ask yourself if there's a heaven for thugs/
God forgive me for filling niggas with slugs/
and is it a crime when we were dealing these drugs/"

"I'm lost like the Bulls without Jordan"



Sic! måtte poste nokke Pac, faen for en enorm video då. Pappa digger den her. Scarface e vel den rapperen som mest åpenlyst trekker fra sørstatspresten, både i stemmebruk og i tematikk. Og eg e en Godfearin' fåkk så eg setter stor pris på det.Bønnen hans for Pac e jo nokke av det vakreste som e blitt tatt opp.




836 views? Kinesere og drittunger (di så styrer tuben) kan ete drit. Kanskje tidenes album, punktum. Har du det ikkje må du ordne deg det. Goodie mob gutta befinner seg i etterlivet på denne låten, smerten og dritte e over. Di dankar seg me nokke gofjodde og kjærringar me rumpestumpar som 4 basketballar. Chea BWAY




"They've got no pride
they interrupt our grieving
Tear drop dropping
for the pain of the world
My best friend dies
when she was just a young girl
Left me here, to fend for myself
Now the pain never leaves
We just learn to cope"

Den ene utav overraskelseslåtene mine, og den eg gidder poste opp no. Helvette for en låt. Fantastisk spilling av Cinematic Orchestra, Roots ligger perfekt på beaten og dropper vers som han e helt unik i verdenshistorien me å få til. Voksent, gjennomtenkt men me all nerven og all tyngden et bra vers me sånn tematikk trenger.


Ka mangler vi? Post då, jævla rotter.


Mvh, Hataren