onsdag 12. januar 2011

Best off 2010: Boosie Bo (fri Boosie)


Gogutten Boosie holdt 2010 nede me albumutgivelsen Incarcerated som du bør anskaffe deg, enten gjennom nettugivelse eller hardkovver (spess siden gutten trenger nokke Cochran penger ska han slippe ut innen 2345). Albumet så også et gensyn med Webbie, nokke eg spesielt e veldig glad for. Ingen tvil om at Boosie styrer skuten, enten det gjelder det musikalske eller gaten, så e Boosie hjertet av Trill Fam. Og sett bort i fra Trill Fam logoen, så har han gjort en fantastisk jobb. I likhet me Tupac, så smitter Boosie sin evne til å ta for seg ethvert tema - fra eksistensiell sorg, ekstrem aggresjon, kjærlighetssorg, frykt for diabetes, til nabolagshistorier og famile problemstillinger - over på resten av gutta i klikken. Boosie ekkje redd for å være ærlig, eller vise svakhet, dumskap og feil. Denne forståelsen av rap, som ærlighet, ofte på bekostning av superegoet som har dominert rappen no i nokke år, deler hele Trill Fam. Dermed får du en positiv dynamikk i hele gjengen, der folk nesten overgår hverandre i å være sjølutleverende, å legge hjertet på vedstabben, åpent for hogg så og si. Men av alle de andre rapperene i Trill Fam, står Webbie i særstilling, i hvertfall for mitt vedkommende, I don't wanna hear fåkk shit bout' no fåkkin seizures mayn!



Langt i fra en kaptein, en som forstår seg sjøl som i sentrum av klikken, Webbie e en mann som peiler ut sin egen vei i livet. Eg tror ikkje han e i stand te nokke ant. På dager der AD-en min kicker litt for heavvi inn, føler eg vi har mye til felles, meg og Webbie. Mer enn meg og Boosie i hvertfall. Nettopp fordi han ikkje e Il Padre, the BaWs, eller en Don, så e det nokke utrolig forfriskende over et bra Webbie vers. Han e han kisn i klassen din på ungdomsskolen som alle var glad i, men alle og regnet med det kom te å gå til helvette med. Han så aldri skulle bli nokke, verken tøffing, lege eller damemagnet, han hadde mer enn nok med å være seg sjøl.



Mye kjærlighet og frykt (for kjærlighetns skyld) i det her verset. Lite fleksing. Videre i Trill Fam har du gutta Lil Quik og Money Bag$ som fremstår litt som mini-boosier bare med mer forankring i soldat-rollen, heller enn primus motor for hele geskjæften. En ting eg liker veldig godt med deres deltagelse e fokuset på samhold, vennskap og familie. Loyalitet har ikkje blitt ytret ofte i rapp di siste årene, og det e nokke av det som dro meg til rapp-musikk i barndommen. Og mye av grunnen til at det nye dritet som di andre k-bave gutta kan fåkke med, kan eg aldri fåkke med. For meg e det sentrale temaet i rapp kordan å være en mann i en verden du ikkje forstår. Og grunnen for å være en mann e ikkje fordi du ska få deg fitte på byn eller gelter, men fordi folkene rundt deg krever det av deg, ellers går det dårlig med di og. Trill Fam. e således det eneste rap-crewet i dag som inneholder di komponentene eg respekterer i rapp , det handler om bestemødre, tanter, nieser, tjommier, mødre og alle di tingene som kommer med å være involvert i andre mennesker. Denne videoen til Incarcerated eksemplifiserer fint :



Lever du ikkje dette refrenget, så ekkje du et rapphovve. Helt okei det, men ikkje gå å lat som. Eller rettere sagt, prøver du ikkje å leve refrenget, for ingen klarer å holde det nere alltid.

Eg legger ved nokken utorrent dl's te et par gratistapes eg liker godt. Vil spesielt anbefale 3'eren her, ikkje bare pga. rappingen men også fordi det ligger nokken skikkelige fine acappellas som befinner seg i grenseland mellom moderne rapp og oldskool signifying (som rappen kom i fra), spritet opp med sørstatsreligiøsitet og eksistensialisme:



Ikkje så ulikt dette klippet her av Bizzy Bone (kjøp Eno og les om Bone Thugs skrevet av Nam, meget fin lesning. Eg kjenner ikkje Nam, så ikkje tro eg prøver å kjøre en tjommi opp, men det e meget fin lesning):




Tapes:

lil boosie golden child 2

lil boosie golden child 3

6 kommentarer:

  1. ikkkje vær nervis for å poste , enten andre låter eller tanker eller ka faen. Vi e glad i alle som e glad i oss!

    SvarSlett
  2. Boosie bro! Gir liv til meningen med livet.

    Dåkar e for lure, folk e redd dåkar blir sure viss de ikkje e like lure (og d e ikkje folk) Millionahr av lesare, men ingen postare, men heller ingen posare - en god ting. Bortsett fra meg, største fan etter Nam.

    K-bave iz da schiznit! Savior of tha interwebz.

    SvarSlett
  3. mer type 39 lesare hehe, men ellars traff du blinken , mr upside-down-face-man.

    SvarSlett
  4. Eg har aldri krevd at folkene i livet mitt ska være så lure. Verken tjommier eller kjerringer.

    -Vågard

    SvarSlett
  5. Synes Lil Boosie er en tight rapper, men shit hvor dårlig han er til å velge beats, som paradoksalt nok er den viktigste faktoren for en låt. Han som skrev dette innlegget må i alle fall være die hard no limit fan, for det er ikke til å stikke under en stol at trill fam er heavy no limit influert. Ikke den største no limit fan, men shit hvor fet mye av de tidligste utgivelsene var. Første skivene til P og Tru er faen meg classic shit. Im BOUT IT BOUT IT.

    Jeg føler mye av det som blir skrevet om rap på generell basis selv om jeg ikke deler begeistringen for boosie. Ærlighet og lojalitet har alltid vært viktige faktor i rapmusikk. Det er jo ikke uten grunn at rap sjangeren tiltrekkes seg mest diehard fans av alle musikksjangre. Når det kommer til ærlighet så finner jeg det ofte paradoksalt at folk som er så steinhard skal være så ærlige og utlevere seg så personlig på låter. Du finner ikke dette i andre sjangere og kanskje det mest innflytelsesrike aspektet som gjorde at jeg ble solgt for en god del år siden til rapmusikken.

    SvarSlett