Best off 2010: Boosie Bo (fri Boosie)

Gogutten Boosie holdt 2010 nede me albumutgivelsen Incarcerated som du bør anskaffe deg, enten gjennom nettugivelse eller hardkovver (spess siden gutten trenger nokke Cochran penger ska han slippe ut innen 2345). Albumet så også et gensyn med Webbie, nokke eg spesielt e veldig glad for. Ingen tvil om at Boosie styrer skuten, enten det gjelder det musikalske eller gaten, så e Boosie hjertet av Trill Fam. Og sett bort i fra Trill Fam logoen, så har han gjort en fantastisk jobb. I likhet me Tupac, så smitter Boosie sin evne til å ta for seg ethvert tema - fra eksistensiell sorg, ekstrem aggresjon, kjærlighetssorg, frykt for diabetes, til nabolagshistorier og famile problemstillinger - over på resten av gutta i klikken. Boosie ekkje redd for å være ærlig, eller vise svakhet, dumskap og feil. Denne forståelsen av rap, som ærlighet, ofte på bekostning av superegoet som har dominert rappen no i nokke år, deler hele Trill Fam. Dermed får du en positiv dynamikk i hele gjengen, der folk nesten overgår hverandre i å være sjølutleverende, å legge hjertet på vedstabben, åpent for hogg så og si. Men av alle de andre rapperene i Trill Fam, står Webbie i særstilling, i hvertfall for mitt vedkommende, I don't wanna hear fåkk shit bout' no fåkkin seizures mayn!



Langt i fra en kaptein, en som forstår seg sjøl som i sentrum av klikken, Webbie e en mann som peiler ut sin egen vei i livet. Eg tror ikkje han e i stand te nokke ant. På dager der AD-en min kicker litt for heavvi inn, føler eg vi har mye til felles, meg og Webbie. Mer enn meg og Boosie i hvertfall. Nettopp fordi han ikkje e Il Padre, the BaWs, eller en Don, så e det nokke utrolig forfriskende over et bra Webbie vers. Han e han kisn i klassen din på ungdomsskolen som alle var glad i, men alle og regnet med det kom te å gå til helvette med. Han så aldri skulle bli nokke, verken tøffing, lege eller damemagnet, han hadde mer enn nok med å være seg sjøl.



Mye kjærlighet og frykt (for kjærlighetns skyld) i det her verset. Lite fleksing. Videre i Trill Fam har du gutta Lil Quik og Money Bag$ som fremstår litt som mini-boosier bare med mer forankring i soldat-rollen, heller enn primus motor for hele geskjæften. En ting eg liker veldig godt med deres deltagelse e fokuset på samhold, vennskap og familie. Loyalitet har ikkje blitt ytret ofte i rapp di siste årene, og det e nokke av det som dro meg til rapp-musikk i barndommen. Og mye av grunnen til at det nye dritet som di andre k-bave gutta kan fåkke med, kan eg aldri fåkke med. For meg e det sentrale temaet i rapp kordan å være en mann i en verden du ikkje forstår. Og grunnen for å være en mann e ikkje fordi du ska få deg fitte på byn eller gelter, men fordi folkene rundt deg krever det av deg, ellers går det dårlig med di og. Trill Fam. e således det eneste rap-crewet i dag som inneholder di komponentene eg respekterer i rapp , det handler om bestemødre, tanter, nieser, tjommier, mødre og alle di tingene som kommer med å være involvert i andre mennesker. Denne videoen til Incarcerated eksemplifiserer fint :



Lever du ikkje dette refrenget, så ekkje du et rapphovve. Helt okei det, men ikkje gå å lat som. Eller rettere sagt, prøver du ikkje å leve refrenget, for ingen klarer å holde det nere alltid.

Eg legger ved nokken utorrent dl's te et par gratistapes eg liker godt. Vil spesielt anbefale 3'eren her, ikkje bare pga. rappingen men også fordi det ligger nokken skikkelige fine acappellas som befinner seg i grenseland mellom moderne rapp og oldskool signifying (som rappen kom i fra), spritet opp med sørstatsreligiøsitet og eksistensialisme:



Ikkje så ulikt dette klippet her av Bizzy Bone (kjøp Eno og les om Bone Thugs skrevet av Nam, meget fin lesning. Eg kjenner ikkje Nam, så ikkje tro eg prøver å kjøre en tjommi opp, men det e meget fin lesning):




Tapes:

lil boosie golden child 2

lil boosie golden child 3