K-bave anbefaler - igjen.

Whazzamn' young blood.

På tide med anbefaling del 2 for dagen / natten / ka faen. På tross av at det er lite som kan følge opp og holde vann etter en god Lil' Boosie-post, sitter jeg på en verdig kandidat som fortjener å bli kastet noe lys på.

Per i dag er Atlanta blitt Alaska, en av de få tingene du kan lære av å høre på OJ Da Israelite (men altså, cop a chicken dawg - jeg er fan - beklager til den andre halvdelen av bloggen). Enten låten handler om kokain eller studio har vært fylt av det, har temaet blitt en ekstraordinær favoritt i byen, tett etterfulgt av fitte og strippere. Ikke at jeg har tenkt å mene noe frem eller tilbake om akkurat dét i dette innlegget, men i post-Trap Or Die-era'en er det nok mange som ikke er klare over at Atlanta var et høysete for bass - rett etter storebror Miami - på seint 80-tall / tidlig 90-tall.

Kilo Ali (rapper) og Red Money (produsent) kom ut på basstippen, slapp noen undergrunnsklassikere og beveget seg videre. Red Money gikk solo midt på 90-tallet, noe jeg regner med skjedde etter han ble klar over at han strengt tatt er mye fetere enn Kilo Ali. Vi kan alle være takknemlige, for det resulterte i denne debutskiven fra '95:

TRYKK HER FOR KJØRE DEG OPP PÅ NOE D/L

Jeg hadde oppsig på albumet fra første gjenomlytting, men det blir bedre når du tar deg tid til å legge merke til detaljene, spesielt lydmessig. Produksjonen er en variert og komfortabel miks av sørlig funk og lyden av gangsta rap fra vestkysten (en miks sørstatene perfeksjonerte i løpet av 90-tallet, jf: Houston), kombinert med mer bunntunge bass-tradisjoner og 80-tallsvibber. Red flyter bra over bakgrunnen, og overrasker ofte med jælla fete vendinger fordelt mellom mer repetitive partier. Jeg liker å kalle det et bilalbum; den perfekte gjennomlyttingen skjer tilbakelent (og passe skev) i en liten boble i tid og rom. Men for all del, er du som meg - 24 år og fortsatt uten lappen - last opp mp3-spilleren og gi faen. K-Bave er tross alt en talsmann for de myke trafikkantene, og motstander av påvirket samferdsel... i hvertfall prinsipielt sett. En liten smakebit:





Det må legges til at jeg digger at han kommenterer utviklingstrekkene han ser rundt seg, i kraft av å være en artist som befant seg i vannskillet mellom Miami Bass, crunk og trap-music:

"Niggas is killin' it these days /
when I was growin' up niggas played instruments, MC'd and DJ'd /
break-dancin' and poppin' was the shit /
you just might go to a party and see two niggas fightin' - and that was it /
now everybody wants to be a thug, or sell drugs /
Colors and Boyz N Da Hood got me dodgin' slugs /
It's gettin' kinda dangerous to go and hang /
cause you now have this many niggas down here thinkin' that they of in gangs"

Det høres kanskje tamt ut, og er selvsagt ikke noe nytt, selv ikke i '95. Likevel er det forfriskende å høre en som tidlig oppfattet hvor udugelig hele oppleget kunne bli, og samtidig ikke er redd for å vise en nærmest barnslig glede over det å lage musikk og elske musikk, noe han fortsetter å gjøre gjennom hele platen. Ok, så blir det til at jeg mener noe om status quo i Atlanta, og rap, likevel. Jeg mener, jeg har aldri hatt noen naiv forventning om at hver røverhistorie skal være kredibel eller beundringsverdig; tvert i mot, jeg forventer egentlig ikke en setning sannhet, langt mindre å få noe særlig igjen utover musikkopplevelsen i seg selv. Kort sagt: jeg har oppsig på Rick Ross (og det er faen meg ekte, word life dun). Fallitten inntreffer i det musikken blir så ufattelig kjedelig; intetsigende, tom og deprimerende, strippet for selv den mest blodfattige underholdningsverdi. Da sjekker jeg heller ut Bleu DaVinci flæyshje BMF sine importerte giraffer og isskulpturer på SMACK DVD - det måtte selvsagt gå galt, men er i all sin håpløshet likevel en mer underholdende (og mindre flau) affære.

Men, nok om det. Last ned. Headset. Nyt.