K-bave avdeling pølser, øl og funkisar på moppe- me andre ord Danmark- ska servere mye vakkert fra de resterende, en gang akk så pulserende, raphovedstadene i unaiten. Apropos tidens gang og byers kulturelle forfall, ingen by har falt mer av enn N.Y. i rap-verden. De lager ikkje bare dårlig musikk, de lager meningsløs musikk. Enlaan gang rundt Max B et sted ble rapping om te kvasi-freestyling om kor mange du dreper og all cracken du selger,dette når Guliani har fått vekk mer eller mindre all synlig kriminalitet og drapsstatistikken e en brøkdel av det an var på åttitallet. Di her folkene synst tydligvis det e fett med drap og sånne ting, med andre ord driver de ikkje på det. Når kriminaliteten var på sitt høyeste lagde New York sånn her rap :
Før forbandt eg mye av musikken fra denne tiden me gladkristne folk fra Sotra som skulle krabbe rundt på golvet, og la t-skjorten henge løst så di kunne vise ab¨sene sine te kjerringer, og eg kunne derfor ikkje høre på det. Det eneste meg og Geir fra Equisez (fåkk å stave det der) e enig i sånn ca, e at breakere ryker i kjelleren når dommedag kommer. Men tebake te bimbaataen, som var leder for New Yorks største gjeng nokkensinne, "the black Spades", på den tiden gjenger var fete folk som bedrev mye matafjodde opplegg, gjerne var hele klikken på rulleskøyter og hadde en felles håndmove så di hadde sett Michael Jackson gjorde osv. Nett så "the Warriors". Og du ser jo her, me en neo-samurai, en indianer og litt div. at di her folkene e nokke ut av di feteste folkene som har gått på kloden.
Så kommer New York sin gullalder, mellom type 92-98 der folk bare holder det ekte, jææla ekte. QB var spesielt i siget, me Nas, Mobb Deep, CNN, Cormega (Firm Qlick) osv. Meget humor å merke seg at Noreaga navnet smittet over på gutta så det va fler som løp rundt me diktator navn i striitn i queensbridge. Sjøl om eg som rapfan e aller mest glad i køntriraptunes, så må eg si at New York rap på sitt beste e helt enorme greier, her personifisert av Cormega og Tragedy (som gjør et fett vers) på skiven som ganske enkelt heter "ekteheten". Og den platen e bra ekte, skaff an om du ikkje har an.
Teksten e blodig eksistensiell, og forholder seg til de litt vanskeligere sidene av å være i livet, spesielt hvis du e cracklanger med samvittighet. Det e Cormega. Mens resten av New York forholder seg mye til ræpping som en slags øvelse i matematisk presisjon, de deler opp versene i veldig oppstykkete, like bars, a la Big L og Canibus, e Cormega mer på sørstatstippen. Han går langsomt til verks, med fokus på følelsene ladet i stemmen, heller enn kor mange multi´s eller ka faen han klarer å pjåte inn. Til tider kan han gjerne høres litt off-beat ut og. Den låten her har eg hørt sikkert 2000 ganger siden eg var en tolv år, og eg har endå ikkje sluttet å tro på et ord av an.
Tragedy Khadafi:
If I could break you out the courtroom, and clap through reporters
Kidnap the jurors - and whack all their daughters
The Montanas, Al Po's and Rich Porters
Mandela time - get smacked with two quarters
A life speed - fuckin' with cracks and weed
Yo, I sniffed so much coke, I froze with nosebleeds
Jumpin' over snow cliffs without the skis(shit is crazy, yo)
Then I saw shit was real, and I switched my steez
Det verset >>>
SvarSlett