I wish i was a still-birth.

Inn i mella all den hær skryte rappen kan det være greit å få perspektiv på ting med å høre på rappera brette ut sjela si uten nåkka filter. Fuckings outsidera som e dømt nord og ned av livet sjøl, mens mot alle odds står i mot og spøtte livet i tryne. Når du høre nerven i teksten, og føle at det hær va skrevve når dæm va på felgen. Om det hær livet va vits å fortsette. Men som bestandig så finn dæm nåkka positivt å fortsette. Ganske innlysanes, ellers så ville dæm jo aldri vært hær og rappa om det, førr så langt nede va dæm.
Det e vel ikke nåkka tvil om at den hær godeste Handy Man fra Houston har støtt på nåkka hinder hær i livet. Bare hør på teksten. Når han i tillegg så skamfult sample Prince som i den hær låta så må man bare elske det. Det e nåkka som appelere te mæ når rappera e på sitt skjøreste. Det skal litt tel før du ønske at du va still birth, liksom.
Et anna eksempel e jo den dær godeste Bushwick Bill. Du e dømt te å støtte på nåkka problema når du e fucking midget. Den jæveln dær har alltid appelert tel mæ og syns definitivt at han får alt førr lite shine. Ingen sett navn på fylleangst, paranoia og suicidal thoughts som han. Ofte sett du med følelsen av at han ska putte gønnern te haue og splatter that shit. Phantom of the rapra e et jævlig mørkt album akkompanert av nån fette smoothe beats. Det e jo nåkka av rap-a-lot sitt kjennemerke. Det va mørk musikk over nån smoothe beats. Beats som du blir glad av, men tekst som e fette mørk.