Viser innlegg med etiketten mystikal. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mystikal. Vis alle innlegg
onsdag 14. desember 2011
The ape man told Tarzan “how the fuck you better than me?”
En av våre absolutte favorittrappere, Birdman, lever et idiotisk bra refreng på den første Cash Money-låten fra tidlige No Limit Souljah og FOR FAEN I HELVETE EN AV DE BESTE RAPPERNE NOEN SINNE SERIØST FOR FAEN FÅKK DEG OM DU E UENIG - Mystikal!
"Birds for the summer
Hummers for the runners
Candy on the paint
9 for the thunder
Throw a couple hundreds
Fishing on a fishtail
With big money, cash money oilwell
High roller, shot caller, big boss
Original, real nigga from the start
Head huntin’, price on a nigga tab
Hit ‘em up, for playing with a fucking male"
Mystikal er en sånn rapper hvor man uansett innpakning hører at han er en lavkasteneger fra de dype sumpene i Louisiana. En anstendig sådan, med baller, hjerne og hjerte.
"They penalize us, tryna slow us down
They constantly fucking us up
Thats why we’re buck wild
Call me porch monkey, call me jigaboo
When you know you wanna fuck my woman and eat my barbeque
How the fuck you gon’ watch my house
But don’t wanna live on my street
The ape man told Tarzan “how the fuck you better than me?”
Rap I run that rock, and got a jump shot
Who we got? That black wife, up in that white house
I took a look at this sell out
I was in the B and didn’t bail out
Hoping they fuck around and fell out
Back to the top from the jail house
Lace ‘em up, tie ya shoe
Catch a cut, know what pressure do"
...
WOW.
Og Lil Wayne høres ikke så gale ut her heller. Jeg har jo troen på at Wayne på en eller annen måte vil komme tilbake.
Forresten, Mystikal er IKKE signert på YM, men på CMB. Viktig forskjell!
Åh, Mystikal <3
BTW, ok beat MEN HVOR ER MANNIE?
Når det kommer til Cash Money inntar jeg litt rapfanversjonen av en Bob Dylan-fan på 54, jeg KREVER å mene masse om hvordan ting skal være. Det er for stort til å ikke bry seg.
-BOGenile
fredag 14. oktober 2011
Tilbake til fortiden: New Orleans, rap, Fiend og Mystikal i 2010.
Selv om vi stort sett aldri holder det vi lover, skjer det faktisk denne gangen. Om det forrige innlegget ga mersmak, har vi akkurat det du trenger. Det skulle vært oppe i type februar. Under kan du lese om to av New Orleans stolteste sønner, og det de gjorde i 2010.
- - - - -
Dette skulle egentlig bli et siste tilbakeblikk på fjoråret fra denne kanten. Planen var ta for seg New Orleans og Louisiana; en liten flekk nederst i sør som for min del har en helt egen plass i rap-verden, men samtidig har en ganske utilgjengelig scene som er lett å overse. Sånn ble det ikke, på grunn av to ting:
1. New Orleans er gud bedre meg fortsatt et katastrofeområde type 3. verden / Haiti / Fallout 3, og halvparten av byen er flyttet enten til Houston eller Baton Rogue, der de har brukt mesteparten av tiden på å vente på FEMA-utbetalinger eller skyte hverandre. Med andre ord har det ikke skjedd altfor mye på musikkfronten. Den mest vitale rap-tingen de har hatt på gang der nede er faktisk Trill Fam i nettopp Baton Rogue, men er du hypp på å lese mer om dem bør du sjekke ut dette innlegget.
2. Jeg er mest hypp på å skrive om kegauri med to notoriske gjengangsforbrytere fra traktene, nemlig Fiend og Mystikal. Begge er gamle helter fra No Limit, men til forskjell fra de fleste andre kumpanene fra labelets gullalder er de verken døde eller i fengsel (på hengende håret der, Mystikal). Begge har en særegen stemmebruk og flow, mens tekstene stort sett gjenspeiler at de er noen ekte og kompromissløse jævler. Derfor, et lite halvår på etterskudd, er det på tide å sjekke ut hva gutta bedrev tiden med i det herrens år 2010. La oss starte med Fiend.
Den første gode nyheten er at han slapp en ny mixtape for ikke så lenge siden:
En skikkelig fullengder er høyt mot toppen av ønskelisten for 2011 når det kommer til Fiend, men jeg tar til takke med en mixtape fra denne karen når som helst, spesielt når det er en sammenhengende og gjennomtenkt utgivelse. Den røsslige bamsen har gitt ut litt forskjellig de siste par årene, men veldig mye har vært sånn helt passe. Sist gang han virkelig drepte en utgivelse var med Da Headbussaz, som til gjengjeld var _skamfett_, og ikke minst gitt ut på Hypnotize Minds med Triple 6 på laget (#ddoublee: oh my gooosh!). Sjekk ut denne låten, og gjerne denne, for eksempel. Jeg husker mange sene kvelder på vei gjennom Sandviken med dette albumet på discman'en (nostalgisk allerede), danket i en av lommene på min XXL-parkas. Ekte. Men tilbake til teipen. Lyden, låtene, hele vibben tyder på at Fiend er i en god sone, og det er kult (og på høy tid) at han har tatt det i en helt annen retning enn semi-crunk-greiene fra de siste albumene hans. I tillegg digger jeg instrumentaliseringen i lydbildet - maskiner har vi jo likevel overalt i 2011. Mat opp en biff og la streaming gjøre resten:
I 2010 virket det som om Fiend fikk noe av flammen tilbake (selv om han egentlig aldri mistet den, intensiteten var bare litt lavere). På mange måter tror jeg han også har blitt en slags pater familias i hjembyen - han dukker alltid opp overalt det finnes artister fra New Orleans, gjerne som en gjest på låtene deres, eller kanskje i et forsøk på å skaffe dem ny platekontrakt. Det siste fikk han nesten til for Magnolia Shorty (hun var visst i prat med Fiends gamle tjommier Ruff Ryders - var ikke det labelet dødt for lenge siden?). De fleste har sikkert aldri hørt navnet, men hun er en certified bounceprinsesse fra 90-tallet; signert og "oppdratt" av Birdman på Cash Money, der hun ga ut drøye bouncetitler som Monkey On Tha D$ck. Like før jul ble hun skutt og drept av en ukjent gjerningsmann i New Orleans. Nok en tragedie i byen som aldri tar pause. Hvil i fred Shorty. Fiend har som artist alltid vært åpenbart preget av stemningen i en by som er altfor godt kjent med vold og fattigdom, og ingenting har forandret seg i kjølvannet av orkan og økonomisk resesjon. Likevel er han stort sett alltid jævlig real (ja, real som i norsk - irriterende at det må understrekes) - så lenge aggresjonen ikke får ta overhånd. Sjekk ut denne intervju-låt-kombogreien:
(Klippet er visst nede. Det kommer opp ASAP om jeg finner det igjen. Noe av det beste jeg har kommet over på årevis.)
110% tjommi. Tidlig på året steppet han også ut for å fortelle folk at han var maks i støtet:
"Ha' nåkke mobbar på stell då, shant." Han slapp også dette 808-dyret:
Apropos å dukke opp med New Orleans-artister; Fiend har vært mye å se i selskap med Curren$y, som har gått fra å være bloggfenomen til å bli en høvding av hipsterrap (de kaller det stonerrap, men sant). Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg ender opp med å synes om han, og sånn har det alltid vært. Noen ganger er han mongo kjedelig og intetsigende, andre ganger flyter han jævlig kult og får til den der laidback-vibben han alltid lener seg på. Ganske kjedelig er vel egentlig en bra beskrivelse likevel. Dette er heldigvis en av hans bedre dager:
Når det kommer til samarbeider, så har Fiend (såklart) også dukket opp på en av de nye låtene fra Mystikal. To ex-souljahs er forent igjen, og det høres nesten ut som No Limit anno 1999.
Mystikal ft. Fiend - I'ont Like You
Mystikal, ja. Endelig ute av fengsel i 2009, og selv om det foreløpig ikke har blitt til noen lengre utgivelser på prinsen av sør, er han definitivt tilbake og stiler på de:
Visst faen. Som om det å henge med en kis som jammer disse fantastiske greiene på gatehjørnet ikke er noe av det beste du kan gjøre etter å ha sittet inne i 6 år. Han har også tatt seg tid til å hoppe på en singel fra Lloyd:
"Ya'll was out here eatin' shrimp / I was on that work-out bench / I put 'em back on the beach - muscle up bitch! / I'm bout to come get it / suck my dick if you fucked up widdit!"
Var det ikke den trusselen der som puttet Mystikal på treningsbenken i utgangspunktet? Neste gang dropper han kanskje å videoteipe det. Vi får se hvordan han klarer seg i smarttelefonens tidsalder.
Når det gjelder Lloyd (som er oppvokst i Atlanta, men født i New Orleans), må jeg si at han egentlig er en ganske chill r&b-kis. Heromkring har han alltid vært litt skadelidende etter førsteinntrykket fra debutskiven på Murder Inc i 2004 - nemlig at han liknet en overtrent jente med cornrows, med stemme til å matche. Likevel kan det ikke stikkes under en stol at han alltid har hatt talent og ofte får til feita greier, for eksempel kule hooks, eller denne låten. For tiden er han sånn nesten signert på Lil' Wayne sitt Young Money. Labelsjefen sjøl var å finne på ett av fjorårets høydepunkt, med både Fiend og Mystikal:
Mystikal ft. Lil' Wayne & Fiend - Papercuts
PS:
Apropos låter med både Fiend og Mystikal; jeg blir bare nødt til å kaste litt lys på et undervurdert album fra No Limit-katalogen, nemlig Fiends vanvittig kule Street Life fra '99. Først ut:
Ak'n Bad ft. Mystikal & Skull Duggery
Elsker Mystikal-delen. Fiend viser oss også at han både har hjerte...
Heart of a Ghetto Boy
...og sjel.
Waiting On God
Skaff deg det albumet der. Det er noe av det beste fra No Limit, og et godt eksempel på hvor feil de som anklager labelet for en homogen lyd egentlig har. Med det passer det å avslutte med denne:
"Gamblin with the arts of fate, and niggas got the nerve to try to playahate
a young nigga, in this game to survive, with a four-five
looking at the sky, getting so high, nigga
above the law, but under God
right between the sky and the earth
ain't touching dirt, playing this dirty game, for what it's worth."
- - - - -
Dette skulle egentlig bli et siste tilbakeblikk på fjoråret fra denne kanten. Planen var ta for seg New Orleans og Louisiana; en liten flekk nederst i sør som for min del har en helt egen plass i rap-verden, men samtidig har en ganske utilgjengelig scene som er lett å overse. Sånn ble det ikke, på grunn av to ting:
1. New Orleans er gud bedre meg fortsatt et katastrofeområde type 3. verden / Haiti / Fallout 3, og halvparten av byen er flyttet enten til Houston eller Baton Rogue, der de har brukt mesteparten av tiden på å vente på FEMA-utbetalinger eller skyte hverandre. Med andre ord har det ikke skjedd altfor mye på musikkfronten. Den mest vitale rap-tingen de har hatt på gang der nede er faktisk Trill Fam i nettopp Baton Rogue, men er du hypp på å lese mer om dem bør du sjekke ut dette innlegget.
2. Jeg er mest hypp på å skrive om kegauri med to notoriske gjengangsforbrytere fra traktene, nemlig Fiend og Mystikal. Begge er gamle helter fra No Limit, men til forskjell fra de fleste andre kumpanene fra labelets gullalder er de verken døde eller i fengsel (på hengende håret der, Mystikal). Begge har en særegen stemmebruk og flow, mens tekstene stort sett gjenspeiler at de er noen ekte og kompromissløse jævler. Derfor, et lite halvår på etterskudd, er det på tide å sjekke ut hva gutta bedrev tiden med i det herrens år 2010. La oss starte med Fiend.
Den første gode nyheten er at han slapp en ny mixtape for ikke så lenge siden:
En skikkelig fullengder er høyt mot toppen av ønskelisten for 2011 når det kommer til Fiend, men jeg tar til takke med en mixtape fra denne karen når som helst, spesielt når det er en sammenhengende og gjennomtenkt utgivelse. Den røsslige bamsen har gitt ut litt forskjellig de siste par årene, men veldig mye har vært sånn helt passe. Sist gang han virkelig drepte en utgivelse var med Da Headbussaz, som til gjengjeld var _skamfett_, og ikke minst gitt ut på Hypnotize Minds med Triple 6 på laget (#ddoublee: oh my gooosh!). Sjekk ut denne låten, og gjerne denne, for eksempel. Jeg husker mange sene kvelder på vei gjennom Sandviken med dette albumet på discman'en (nostalgisk allerede), danket i en av lommene på min XXL-parkas. Ekte. Men tilbake til teipen. Lyden, låtene, hele vibben tyder på at Fiend er i en god sone, og det er kult (og på høy tid) at han har tatt det i en helt annen retning enn semi-crunk-greiene fra de siste albumene hans. I tillegg digger jeg instrumentaliseringen i lydbildet - maskiner har vi jo likevel overalt i 2011. Mat opp en biff og la streaming gjøre resten:
I 2010 virket det som om Fiend fikk noe av flammen tilbake (selv om han egentlig aldri mistet den, intensiteten var bare litt lavere). På mange måter tror jeg han også har blitt en slags pater familias i hjembyen - han dukker alltid opp overalt det finnes artister fra New Orleans, gjerne som en gjest på låtene deres, eller kanskje i et forsøk på å skaffe dem ny platekontrakt. Det siste fikk han nesten til for Magnolia Shorty (hun var visst i prat med Fiends gamle tjommier Ruff Ryders - var ikke det labelet dødt for lenge siden?). De fleste har sikkert aldri hørt navnet, men hun er en certified bounceprinsesse fra 90-tallet; signert og "oppdratt" av Birdman på Cash Money, der hun ga ut drøye bouncetitler som Monkey On Tha D$ck. Like før jul ble hun skutt og drept av en ukjent gjerningsmann i New Orleans. Nok en tragedie i byen som aldri tar pause. Hvil i fred Shorty. Fiend har som artist alltid vært åpenbart preget av stemningen i en by som er altfor godt kjent med vold og fattigdom, og ingenting har forandret seg i kjølvannet av orkan og økonomisk resesjon. Likevel er han stort sett alltid jævlig real (ja, real som i norsk - irriterende at det må understrekes) - så lenge aggresjonen ikke får ta overhånd. Sjekk ut denne intervju-låt-kombogreien:
(Klippet er visst nede. Det kommer opp ASAP om jeg finner det igjen. Noe av det beste jeg har kommet over på årevis.)
110% tjommi. Tidlig på året steppet han også ut for å fortelle folk at han var maks i støtet:
"Ha' nåkke mobbar på stell då, shant." Han slapp også dette 808-dyret:
Apropos å dukke opp med New Orleans-artister; Fiend har vært mye å se i selskap med Curren$y, som har gått fra å være bloggfenomen til å bli en høvding av hipsterrap (de kaller det stonerrap, men sant). Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg ender opp med å synes om han, og sånn har det alltid vært. Noen ganger er han mongo kjedelig og intetsigende, andre ganger flyter han jævlig kult og får til den der laidback-vibben han alltid lener seg på. Ganske kjedelig er vel egentlig en bra beskrivelse likevel. Dette er heldigvis en av hans bedre dager:
Når det kommer til samarbeider, så har Fiend (såklart) også dukket opp på en av de nye låtene fra Mystikal. To ex-souljahs er forent igjen, og det høres nesten ut som No Limit anno 1999.
Mystikal ft. Fiend - I'ont Like You
Mystikal, ja. Endelig ute av fengsel i 2009, og selv om det foreløpig ikke har blitt til noen lengre utgivelser på prinsen av sør, er han definitivt tilbake og stiler på de:
Visst faen. Som om det å henge med en kis som jammer disse fantastiske greiene på gatehjørnet ikke er noe av det beste du kan gjøre etter å ha sittet inne i 6 år. Han har også tatt seg tid til å hoppe på en singel fra Lloyd:
"Ya'll was out here eatin' shrimp / I was on that work-out bench / I put 'em back on the beach - muscle up bitch! / I'm bout to come get it / suck my dick if you fucked up widdit!"
Var det ikke den trusselen der som puttet Mystikal på treningsbenken i utgangspunktet? Neste gang dropper han kanskje å videoteipe det. Vi får se hvordan han klarer seg i smarttelefonens tidsalder.
Når det gjelder Lloyd (som er oppvokst i Atlanta, men født i New Orleans), må jeg si at han egentlig er en ganske chill r&b-kis. Heromkring har han alltid vært litt skadelidende etter førsteinntrykket fra debutskiven på Murder Inc i 2004 - nemlig at han liknet en overtrent jente med cornrows, med stemme til å matche. Likevel kan det ikke stikkes under en stol at han alltid har hatt talent og ofte får til feita greier, for eksempel kule hooks, eller denne låten. For tiden er han sånn nesten signert på Lil' Wayne sitt Young Money. Labelsjefen sjøl var å finne på ett av fjorårets høydepunkt, med både Fiend og Mystikal:
Mystikal ft. Lil' Wayne & Fiend - Papercuts
Det har lenge blitt hvisket om et samarbeid mellom Mystikal og nok en velkjent Cash Money-mann i fremtiden:
Nå er det visst stor sjanse for at Fresh kommer til å produsere hele driten. Faktisk er jeg spent; Mannie har produsert en del kjipe greier de siste årene, noe som nesten er sjokkerende når det kommer til den mannen.
Nå er det visst stor sjanse for at Fresh kommer til å produsere hele driten. Faktisk er jeg spent; Mannie har produsert en del kjipe greier de siste årene, noe som nesten er sjokkerende når det kommer til den mannen.
PS:
Apropos låter med både Fiend og Mystikal; jeg blir bare nødt til å kaste litt lys på et undervurdert album fra No Limit-katalogen, nemlig Fiends vanvittig kule Street Life fra '99. Først ut:
Ak'n Bad ft. Mystikal & Skull Duggery
Elsker Mystikal-delen. Fiend viser oss også at han både har hjerte...
Heart of a Ghetto Boy
...og sjel.
Waiting On God
Skaff deg det albumet der. Det er noe av det beste fra No Limit, og et godt eksempel på hvor feil de som anklager labelet for en homogen lyd egentlig har. Med det passer det å avslutte med denne:
"Gamblin with the arts of fate, and niggas got the nerve to try to playahate
a young nigga, in this game to survive, with a four-five
looking at the sky, getting so high, nigga
above the law, but under God
right between the sky and the earth
ain't touching dirt, playing this dirty game, for what it's worth."
Abonner på:
Innlegg (Atom)