Gleden og Smerten

Nokken skrev at kola-ræppen skapte en episk dimensjon som rap manglet. Det e sant, og eg hører gjerne på Jeezy når eg e pumpet eller når eg har tenkt å pule en dame som e alt for deilig for meg,men episk musikk e stort sett udugelig. Og det står i total motsetning til alt som gjorde rap verdt å høre på en gang i tiden.



Det episke lydbilde fokuserer på handlinger eller hendelser som overskrider hverdagen, og at det e der livets storhet ligger. I rapsammenhang fungerer beaten som understøtting, eller gjenklang av det rapperen sier. Jeezy e et fint eksempel, han e kola-baron, derfor skal du høre på han, alt han gjør e viktig. På samme måte som den gamle episke musikken gjerne skildret slag e.l. den måtte finne hendelser i virkeligheten som stod i forhold til musikken. Wagner i Apokalypse Nå, viser jo fint det.For Tupac e det livet sjøl som representerer storhet. Livet sjøl stiller til rådighet alle de hendelsene som skal til for at et liv skal være viktig, eller fylt med viktige hendelser. De e alltid forskjellig, og alltid det samme. fødsel, liv, kjærlighet, død og alt som følger med dette. Ikkje minst en hel masse mennesker. I jeezy verden eksisterer stort sett 3 størrelser eller konsepter, Jeezy, Hatars, og G's(dvs lytteren.). I Tupac fins ørten forskjellige størrelser, i en tall, flertall og primtall. Og de forandrer seg hele tiden, de e aldri konstante. Jeezy e alltid fet, Hatars e alltid Hatars, og G's e alltid G's, ved mindre de ble snitches eller bitches, og då e di Hatars. Mens moren te pac e av og til gjenstand for beundring, av og til for hat, av og til e hon Tupacs ekte mor i form av gjenfortellinger av minner eller gjennom skildring av følelser som bare ens egen mor kan få frem, av og til e hon mer et ord og et konsept Tupac bruker for å snakke om visse ting og vekke visse følelser i folk etc. hon forandrer seg, og likens Tupac forandrer seg, han kan være en nobel og god sønn, som åpent for verden skildrer kjærligheten til sin mor som det største han har i livet, eller han kan være ynkelig der han på samme måten for hele verden, for alle som hører på , sier stygge hemmeligheter om sin mor som han vet hon ikkje vil at skal bli sagt. Uansett ka han sier, vet vi at det e bare en fortelling om hans mor, ikkje en gang Tupacs fortelling, men heller Tupacs rapfortelling. Faen det her ble et særemne av nokke greier. Eg gidd ikkje fortsette. Poenget e , eg ekkje suparmann, eg svømmar ikkje i pengar, og hadde eg gjort det hadde eg sikkert pyet og stresset ut då og, akkurat som Tupac. For alle skal dø og imens vi venter e halvparten rotter, og nokke kola gjøre ikkje nokke på det.