K-Bave oppfordrer STERKT til å kaste seg inn i Muren sin nyttårskonkurranse - det er nemlig muligheter for å vinne et sjeldent eksemplar av den FØRSTE mixtapen, som ble gitt ut en eller annen gang tilbake i 2003. Gamle travere gjenkjenner dette som en ekte gateklassiker. Hvor faen ble originalen av Vågard?!
Konkurransen finner du her:
http://www.facebook.com/event.php?eid=114828951923207&index=1
2 dager igjen!
onsdag 29. desember 2010
søndag 26. desember 2010
A-laget på grimeriddimen Woo Riddim
Hallaos, Vågard her. Fra A-laget og greiar. Asså, vi har snart gjort ferdig Nokke feita 3, men sant, som imperfeksjonismens perfeksjonister så tar vi den tiden vi trenger. Her får dokker en tidig liten greie som ikkje kom med på tapen. Nemlig oss på den britiske grimeriddimen WOOO RIDDIM. Obesvante lesere har kanskje hørte D Double E sin slagar på samme riddim. Footsie har vel og en ganske habil versjon. Denne gjor vi når WOOO riddim fremdeles va brennaktuell, men vi glømte an, så an kommer no. Sjekk Store P sin skabbalattise fristiiil på slutten! Tytes, eg har weed å røyke og George Michael å høre på.
http://usershare.net/qpejkzxab394
http://usershare.net/qpejkzxab394
Et farvel med OnSmash
Har du også begynt å bli lei av å se disse logoene?
Først NinjaVideo, så TVShack - nå OnSmash. De jævla amerikanerne lar meg ikke ha internettet mitt i fred. På tross av at OnSmash ikke akkurat var en høyborg for kvalitetsinnhold (og la til en del for "alternativ indie", wtf?), har det alltid vært fett å surfe innom for noe lattis og kanskje en kul musikkvideo eller to. Det er nesten nostalgisk å tenke tilbake til 2003/2004 da DipSet-galskapen herjet siden som verst, og man kunne finne de mest vanvittige rapvideoene nettet har sett. Nå er den altså stengt på grunn av såkalt piratvirksomhet, og dermed er det på tide å ta en pause fra juleferien for å understreke at det er jælla forbanna skabbete - ikke artister som tjener spenn på åndsverket sitt altså, men korporasjoner som suger djevelpikk og politimyndigheter som dreper internett. GJE MEG NÅKKE FRIHET!!! Død over datalagringsdirektivet. N.O.R.E. kommenterer saken:
"For the record I don’t agree what the goverment is doing planning and plotting it’s terrible.But I do see why the record labels are snitching.The Internet is so wonderful for asap attention,but perhaps no one has figured out how to get to make dollars and cents. I feel wit all the power that’s these great websites have we can flip this into something good. [...] I love giving away free music but if there's is a way for a artist to eat of that I am all for it.I am a partner in a website but I'm also a artist so people let's try and make it work ESP for those independent mother f*ckers who don't got corporate America behind them pause peAce hanghang hood chicken good morning good afternoon and got night."
Haha, javisst.
Siden han er en folkehelt slenger vi med en NORE-bonus (med Capone og Raekwon på lasset):
Ikke verst for å være CNN i 2010. Jammen sitter ikke kisen ved et BORD også.
lørdag 18. desember 2010
fredag 17. desember 2010
K-bave anbefaler - igjen.
Whazzamn' young blood.
På tide med anbefaling del 2 for dagen / natten / ka faen. På tross av at det er lite som kan følge opp og holde vann etter en god Lil' Boosie-post, sitter jeg på en verdig kandidat som fortjener å bli kastet noe lys på.
Per i dag er Atlanta blitt Alaska, en av de få tingene du kan lære av å høre på OJ Da Israelite (men altså, cop a chicken dawg - jeg er fan - beklager til den andre halvdelen av bloggen). Enten låten handler om kokain eller studio har vært fylt av det, har temaet blitt en ekstraordinær favoritt i byen, tett etterfulgt av fitte og strippere. Ikke at jeg har tenkt å mene noe frem eller tilbake om akkurat dét i dette innlegget, men i post-Trap Or Die-era'en er det nok mange som ikke er klare over at Atlanta var et høysete for bass - rett etter storebror Miami - på seint 80-tall / tidlig 90-tall.
Kilo Ali (rapper) og Red Money (produsent) kom ut på basstippen, slapp noen undergrunnsklassikere og beveget seg videre. Red Money gikk solo midt på 90-tallet, noe jeg regner med skjedde etter han ble klar over at han strengt tatt er mye fetere enn Kilo Ali. Vi kan alle være takknemlige, for det resulterte i denne debutskiven fra '95:
Jeg hadde oppsig på albumet fra første gjenomlytting, men det blir bedre når du tar deg tid til å legge merke til detaljene, spesielt lydmessig. Produksjonen er en variert og komfortabel miks av sørlig funk og lyden av gangsta rap fra vestkysten (en miks sørstatene perfeksjonerte i løpet av 90-tallet, jf: Houston), kombinert med mer bunntunge bass-tradisjoner og 80-tallsvibber. Red flyter bra over bakgrunnen, og overrasker ofte med jælla fete vendinger fordelt mellom mer repetitive partier. Jeg liker å kalle det et bilalbum; den perfekte gjennomlyttingen skjer tilbakelent (og passe skev) i en liten boble i tid og rom. Men for all del, er du som meg - 24 år og fortsatt uten lappen - last opp mp3-spilleren og gi faen. K-Bave er tross alt en talsmann for de myke trafikkantene, og motstander av påvirket samferdsel... i hvertfall prinsipielt sett. En liten smakebit:
Det må legges til at jeg digger at han kommenterer utviklingstrekkene han ser rundt seg, i kraft av å være en artist som befant seg i vannskillet mellom Miami Bass, crunk og trap-music:
"Niggas is killin' it these days /
when I was growin' up niggas played instruments, MC'd and DJ'd /
break-dancin' and poppin' was the shit /
you just might go to a party and see two niggas fightin' - and that was it /
now everybody wants to be a thug, or sell drugs /
Colors and Boyz N Da Hood got me dodgin' slugs /
It's gettin' kinda dangerous to go and hang /
cause you now have this many niggas down here thinkin' that they of in gangs"
Det høres kanskje tamt ut, og er selvsagt ikke noe nytt, selv ikke i '95. Likevel er det forfriskende å høre en som tidlig oppfattet hvor udugelig hele oppleget kunne bli, og samtidig ikke er redd for å vise en nærmest barnslig glede over det å lage musikk og elske musikk, noe han fortsetter å gjøre gjennom hele platen. Ok, så blir det til at jeg mener noe om status quo i Atlanta, og rap, likevel. Jeg mener, jeg har aldri hatt noen naiv forventning om at hver røverhistorie skal være kredibel eller beundringsverdig; tvert i mot, jeg forventer egentlig ikke en setning sannhet, langt mindre å få noe særlig igjen utover musikkopplevelsen i seg selv. Kort sagt: jeg har oppsig på Rick Ross (og det er faen meg ekte, word life dun). Fallitten inntreffer i det musikken blir så ufattelig kjedelig; intetsigende, tom og deprimerende, strippet for selv den mest blodfattige underholdningsverdi. Da sjekker jeg heller ut Bleu DaVinci flæyshje BMF sine importerte giraffer og isskulpturer på SMACK DVD - det måtte selvsagt gå galt, men er i all sin håpløshet likevel en mer underholdende (og mindre flau) affære.
Men, nok om det. Last ned. Headset. Nyt.
På tide med anbefaling del 2 for dagen / natten / ka faen. På tross av at det er lite som kan følge opp og holde vann etter en god Lil' Boosie-post, sitter jeg på en verdig kandidat som fortjener å bli kastet noe lys på.
Per i dag er Atlanta blitt Alaska, en av de få tingene du kan lære av å høre på OJ Da Israelite (men altså, cop a chicken dawg - jeg er fan - beklager til den andre halvdelen av bloggen). Enten låten handler om kokain eller studio har vært fylt av det, har temaet blitt en ekstraordinær favoritt i byen, tett etterfulgt av fitte og strippere. Ikke at jeg har tenkt å mene noe frem eller tilbake om akkurat dét i dette innlegget, men i post-Trap Or Die-era'en er det nok mange som ikke er klare over at Atlanta var et høysete for bass - rett etter storebror Miami - på seint 80-tall / tidlig 90-tall.
Kilo Ali (rapper) og Red Money (produsent) kom ut på basstippen, slapp noen undergrunnsklassikere og beveget seg videre. Red Money gikk solo midt på 90-tallet, noe jeg regner med skjedde etter han ble klar over at han strengt tatt er mye fetere enn Kilo Ali. Vi kan alle være takknemlige, for det resulterte i denne debutskiven fra '95:
Jeg hadde oppsig på albumet fra første gjenomlytting, men det blir bedre når du tar deg tid til å legge merke til detaljene, spesielt lydmessig. Produksjonen er en variert og komfortabel miks av sørlig funk og lyden av gangsta rap fra vestkysten (en miks sørstatene perfeksjonerte i løpet av 90-tallet, jf: Houston), kombinert med mer bunntunge bass-tradisjoner og 80-tallsvibber. Red flyter bra over bakgrunnen, og overrasker ofte med jælla fete vendinger fordelt mellom mer repetitive partier. Jeg liker å kalle det et bilalbum; den perfekte gjennomlyttingen skjer tilbakelent (og passe skev) i en liten boble i tid og rom. Men for all del, er du som meg - 24 år og fortsatt uten lappen - last opp mp3-spilleren og gi faen. K-Bave er tross alt en talsmann for de myke trafikkantene, og motstander av påvirket samferdsel... i hvertfall prinsipielt sett. En liten smakebit:
Det må legges til at jeg digger at han kommenterer utviklingstrekkene han ser rundt seg, i kraft av å være en artist som befant seg i vannskillet mellom Miami Bass, crunk og trap-music:
"Niggas is killin' it these days /
when I was growin' up niggas played instruments, MC'd and DJ'd /
break-dancin' and poppin' was the shit /
you just might go to a party and see two niggas fightin' - and that was it /
now everybody wants to be a thug, or sell drugs /
Colors and Boyz N Da Hood got me dodgin' slugs /
It's gettin' kinda dangerous to go and hang /
cause you now have this many niggas down here thinkin' that they of in gangs"
Det høres kanskje tamt ut, og er selvsagt ikke noe nytt, selv ikke i '95. Likevel er det forfriskende å høre en som tidlig oppfattet hvor udugelig hele oppleget kunne bli, og samtidig ikke er redd for å vise en nærmest barnslig glede over det å lage musikk og elske musikk, noe han fortsetter å gjøre gjennom hele platen. Ok, så blir det til at jeg mener noe om status quo i Atlanta, og rap, likevel. Jeg mener, jeg har aldri hatt noen naiv forventning om at hver røverhistorie skal være kredibel eller beundringsverdig; tvert i mot, jeg forventer egentlig ikke en setning sannhet, langt mindre å få noe særlig igjen utover musikkopplevelsen i seg selv. Kort sagt: jeg har oppsig på Rick Ross (og det er faen meg ekte, word life dun). Fallitten inntreffer i det musikken blir så ufattelig kjedelig; intetsigende, tom og deprimerende, strippet for selv den mest blodfattige underholdningsverdi. Da sjekker jeg heller ut Bleu DaVinci flæyshje BMF sine importerte giraffer og isskulpturer på SMACK DVD - det måtte selvsagt gå galt, men er i all sin håpløshet likevel en mer underholdende (og mindre flau) affære.
Men, nok om det. Last ned. Headset. Nyt.
torsdag 16. desember 2010
K-bave anbefaler:
Vi gikk fra to te en følgere no i kveld, eg håper når dokker internettrotter følger di der fjortiskjerringene som tar bilde av tannkosten så di får max gelter i skoffen så e det fordi det e gratis runkemateriale, og damen dokkers som dokker deler fittemac med ikkje reagerer feil på å se lillelea14.blogspot.com poppe opp i browseren, for ellers så e dokker bare helt og holdent blodig stygg.
Men for han ene kisen som følger oss, for muren og G-huset, og for alle som e for lat te å følge en drit men som kanskje reker seg innpå her mens di rullar seg en bønne, ska eg komme me første bloganbefaling :
Lil Boosie 25th hour mixtapen, der han har plukket låter (ikkje beats) som han digger sjøl. Du kan høre det e låtene det går i pga han sender sangen i ganske tematisk samme retning som di som brukte han før, henter fram igjen stemningen fra orginallåten så og si. Det e eg fan ut av, og eg e og fan ut av alle låtene han velger her, fra Puff Daddy "missing you" te "gotta be a G" som e den på låten eg lå ut der.
Generelt e det her en god introdoksjonstape te Boosie, spesielt for di som sliter litt me Baton Rogue soundén som e jæla fremtredende for Boosie sånn ellers. For meg fungerer han fint som et avbrekk te den vanlige lyden, eg digger Baton Rogue opplegget men det får ørene te å blø etter en time eller to.
http://www.sendspace.com/file/le7729
last an ner, kos deg me ekteste rapperen som kom i gamet sidn z-ro.
Men for han ene kisen som følger oss, for muren og G-huset, og for alle som e for lat te å følge en drit men som kanskje reker seg innpå her mens di rullar seg en bønne, ska eg komme me første bloganbefaling :
Lil Boosie 25th hour mixtapen, der han har plukket låter (ikkje beats) som han digger sjøl. Du kan høre det e låtene det går i pga han sender sangen i ganske tematisk samme retning som di som brukte han før, henter fram igjen stemningen fra orginallåten så og si. Det e eg fan ut av, og eg e og fan ut av alle låtene han velger her, fra Puff Daddy "missing you" te "gotta be a G" som e den på låten eg lå ut der.
Generelt e det her en god introdoksjonstape te Boosie, spesielt for di som sliter litt me Baton Rogue soundén som e jæla fremtredende for Boosie sånn ellers. For meg fungerer han fint som et avbrekk te den vanlige lyden, eg digger Baton Rogue opplegget men det får ørene te å blø etter en time eller to.
http://www.sendspace.com/file/le7729
last an ner, kos deg me ekteste rapperen som kom i gamet sidn z-ro.
onsdag 15. desember 2010
Muren is back, mothapluckas
Oi, eg registerer at det har vært nokke ekte kiser innpå her og gitt lyd i fra seg, spess når det gjeldar Texas. Ka tenker dokker om det her?
Eg må si eg e mer positivt overrasket enn forventet. Litt av minusen me Muren tidligere har vært at det har vært sprikete, og ikkje helt gjennomarbeidet. Sjøl om di alltid har visst ka di vil drive på med, så har den ferdige musikalske drakten det befinner seg i ikkje alltid reflektert viljen som prøvde å få det te. Låten her e ganske kreativ, sjøl om an befinner seg i rap/rock terretoriet kor mye e blitt gjort før, synst eg Muren vrir det greit i sin retning. Beaten åpner meget pent, og trommene har solid drive. Litt usikker på den dø-dø-dø-døøøø synthn, men det e gjerne bare meg. Energien i rappingen, vekslingen mellom H og Flex i refreng-delene fungerer mat, gaulingen gjør di fint begge to, med solid stemmeprakt og mer enn nok energi.
Her vil eg faktisk ta frem H sitt vers, etter at han har beskrevet en 4-5 forskjellige tyrkar-trix som e- eller e på vei inn i blodet, før han skriker " DET E MANDAAG". LAttakick.
Tipper dette blir en hit blant folk i joggedress som lever på litago og boller, og snottikkar som har lattakick på di der folkene.
Ps: t2cb, ka sier folket på gaten? eg ble hardt anbefalt det av en kis me Dj Paul arm her for et år tebake, han sa : " det e lattakicken på fjodde shant, utn dankingsn, så e det guff-flytn, du blir dønn i støtet, men utn at du e hypp på å bygge ikea-møbler, shant? og så litt knips oppå der, shant. litt sånn boblar og fargar og sånn shant, sykt oppsig.
Eg må si eg e mer positivt overrasket enn forventet. Litt av minusen me Muren tidligere har vært at det har vært sprikete, og ikkje helt gjennomarbeidet. Sjøl om di alltid har visst ka di vil drive på med, så har den ferdige musikalske drakten det befinner seg i ikkje alltid reflektert viljen som prøvde å få det te. Låten her e ganske kreativ, sjøl om an befinner seg i rap/rock terretoriet kor mye e blitt gjort før, synst eg Muren vrir det greit i sin retning. Beaten åpner meget pent, og trommene har solid drive. Litt usikker på den dø-dø-dø-døøøø synthn, men det e gjerne bare meg. Energien i rappingen, vekslingen mellom H og Flex i refreng-delene fungerer mat, gaulingen gjør di fint begge to, med solid stemmeprakt og mer enn nok energi.
Her vil eg faktisk ta frem H sitt vers, etter at han har beskrevet en 4-5 forskjellige tyrkar-trix som e- eller e på vei inn i blodet, før han skriker " DET E MANDAAG". LAttakick.
Tipper dette blir en hit blant folk i joggedress som lever på litago og boller, og snottikkar som har lattakick på di der folkene.
Ps: t2cb, ka sier folket på gaten? eg ble hardt anbefalt det av en kis me Dj Paul arm her for et år tebake, han sa : " det e lattakicken på fjodde shant, utn dankingsn, så e det guff-flytn, du blir dønn i støtet, men utn at du e hypp på å bygge ikea-møbler, shant? og så litt knips oppå der, shant. litt sånn boblar og fargar og sånn shant, sykt oppsig.
tirsdag 14. desember 2010
Solskinn
K-Bave avd. Danmark våknet i morges til strålende sol og nysnø. Før jeg stikker ut i den oppsige dagen og fikser alt et danketryne må fikse siste dagen før juleferie, er det tid for et par videoer som setter vibben:
En funky og nesten smått nostalgisk Scarface-pastisj av Nas og Kool G. Rap (ba' lesper seg gjennom hele driten), mens Camp Lo gjør det de gjør best rett i fra den klassiske utgivelsen Uptown Saturday Night.
Om du er så heldig; stikk ut i solen du også.
En funky og nesten smått nostalgisk Scarface-pastisj av Nas og Kool G. Rap (ba' lesper seg gjennom hele driten), mens Camp Lo gjør det de gjør best rett i fra den klassiske utgivelsen Uptown Saturday Night.
Om du er så heldig; stikk ut i solen du også.
OOOO shit! Muren e tebake!
Dokker skjønner sikkert, eg ekkje et glad menneske. Tror det har nokke me at eg ikkje liker mennesker å gjøre. Men i dag e eg glad. For eg fikk en melding av nokke folk så eg har oppsig på. Og di sa nokke som eg har særdeles oppsig på, GRUNNMUREN e tebake igjen!
Hkon speedyén og fl3xnes, ikkje nokke pes :
Hør maote-gitaren t flexidokus der på sluttikken.
Asså eg skjønner at folk får litt bakoversveis første gangen, men helvette heller. Med unntak av Girson sine greier, så e di her folkene di eneste skikkelig "gate" rapperene i Norge (som ikkje kjører sånn jalla "gangster" opplegg). Eg tror det e derfor folk har latt di gå hus forbi, utenfor visse kretser. Du kan le me di, av og til le av di (som eg gjør me alle mine yndlingsrappere, inkludert pimp C), og pye me di, når det e nedsig det e snakk om. Gutta tar rapplikten sin på alvor, di prøver å få frem hele seg, samme faen ka folk syns. Det e ekte, det. Håkon e stødig som rapper,ærlig og ikkje redd for å gjøre ting på sin måte, og særdeles dyktig å frem det bedre i folkene rundt han. Fl3x e Norges beste rapper på en god dag, punktum. Uvisst om Speedyen e involvert i det her, men eg håpar no det. Vi kommer te å poste mye gammel shit og forhåpentligvis nye greier så fort det skjer.
Hkon speedyén og fl3xnes, ikkje nokke pes :
Hør maote-gitaren t flexidokus der på sluttikken.
Asså eg skjønner at folk får litt bakoversveis første gangen, men helvette heller. Med unntak av Girson sine greier, så e di her folkene di eneste skikkelig "gate" rapperene i Norge (som ikkje kjører sånn jalla "gangster" opplegg). Eg tror det e derfor folk har latt di gå hus forbi, utenfor visse kretser. Du kan le me di, av og til le av di (som eg gjør me alle mine yndlingsrappere, inkludert pimp C), og pye me di, når det e nedsig det e snakk om. Gutta tar rapplikten sin på alvor, di prøver å få frem hele seg, samme faen ka folk syns. Det e ekte, det. Håkon e stødig som rapper,ærlig og ikkje redd for å gjøre ting på sin måte, og særdeles dyktig å frem det bedre i folkene rundt han. Fl3x e Norges beste rapper på en god dag, punktum. Uvisst om Speedyen e involvert i det her, men eg håpar no det. Vi kommer te å poste mye gammel shit og forhåpentligvis nye greier så fort det skjer.
mandag 13. desember 2010
Memphis
Asså, dokker må regne med at helgen av og til slår oss ut, av og til for lengre tid. No mangler primus motor, datanørd og sørstatsautist for 4 dagen på Rad. Eg holder bare driten gående, og satser på at han ikkje e blitt stash potet.
søndag 12. desember 2010
Knas!
Eg regner med alle svensker i hele verden har sett denne filmen , men eg tror ikkje han e så kjent i Norge. Folk innpå nettet påstår han e sånn "infofilm" for skoler, siden Paolo Roberto og familien hans spiller seg sjøl. Og som O.G., kjekkas, livsmentor & musikalsk begavelse Quincy Jones III sier i introen: Mesteparten utta det her har Paolo opplevd sjøl, og i følge snutn va han en utta di mest utflippe ungdommene i Stockholm. Men skulle eg reklamere for denne filmen her, så tror eg eg gjør det enkelt sånn her :
Enormt. Forståeligvis så tenkte vel regissøren at her kunne man lage mer enn nokke nedsig, kjedelig sosialrealisme og heller mate litt på. Eller kanskje det e sosial-realisme, bare at det som skjedde på stritn i Stockholm faktisk var så fett så det her. Masse folk så går rundt i klærne te David Bowie og flygesparker hverandre på lattakicken. Paolo flykickar rett og slett for mange, og det e der hele peset ligger for han. Enormt fete karakterer over hele linjen, jævlig bra historie og Soundtracket e fullstending magisk. Bare sjekk ut :
Hvis du trenger mer overbevisning for å se den filmen så e du uansett helt ute, og eg gidd ikkje preike med deg. Ps: eg ser det klippet e to ganger, men det trenger og å være.
Paolo , et forbilde og en tiger te den dag i dag :
Enormt. Forståeligvis så tenkte vel regissøren at her kunne man lage mer enn nokke nedsig, kjedelig sosialrealisme og heller mate litt på. Eller kanskje det e sosial-realisme, bare at det som skjedde på stritn i Stockholm faktisk var så fett så det her. Masse folk så går rundt i klærne te David Bowie og flygesparker hverandre på lattakicken. Paolo flykickar rett og slett for mange, og det e der hele peset ligger for han. Enormt fete karakterer over hele linjen, jævlig bra historie og Soundtracket e fullstending magisk. Bare sjekk ut :
Hvis du trenger mer overbevisning for å se den filmen så e du uansett helt ute, og eg gidd ikkje preike med deg. Ps: eg ser det klippet e to ganger, men det trenger og å være.
Paolo , et forbilde og en tiger te den dag i dag :
lørdag 11. desember 2010
fredag 10. desember 2010
Mens vi venter på Godot.
K-bave avdeling pølser, øl og funkisar på moppe- me andre ord Danmark- ska servere mye vakkert fra de resterende, en gang akk så pulserende, raphovedstadene i unaiten. Apropos tidens gang og byers kulturelle forfall, ingen by har falt mer av enn N.Y. i rap-verden. De lager ikkje bare dårlig musikk, de lager meningsløs musikk. Enlaan gang rundt Max B et sted ble rapping om te kvasi-freestyling om kor mange du dreper og all cracken du selger,dette når Guliani har fått vekk mer eller mindre all synlig kriminalitet og drapsstatistikken e en brøkdel av det an var på åttitallet. Di her folkene synst tydligvis det e fett med drap og sånne ting, med andre ord driver de ikkje på det. Når kriminaliteten var på sitt høyeste lagde New York sånn her rap :
Før forbandt eg mye av musikken fra denne tiden me gladkristne folk fra Sotra som skulle krabbe rundt på golvet, og la t-skjorten henge løst så di kunne vise ab¨sene sine te kjerringer, og eg kunne derfor ikkje høre på det. Det eneste meg og Geir fra Equisez (fåkk å stave det der) e enig i sånn ca, e at breakere ryker i kjelleren når dommedag kommer. Men tebake te bimbaataen, som var leder for New Yorks største gjeng nokkensinne, "the black Spades", på den tiden gjenger var fete folk som bedrev mye matafjodde opplegg, gjerne var hele klikken på rulleskøyter og hadde en felles håndmove så di hadde sett Michael Jackson gjorde osv. Nett så "the Warriors". Og du ser jo her, me en neo-samurai, en indianer og litt div. at di her folkene e nokke ut av di feteste folkene som har gått på kloden.
Så kommer New York sin gullalder, mellom type 92-98 der folk bare holder det ekte, jææla ekte. QB var spesielt i siget, me Nas, Mobb Deep, CNN, Cormega (Firm Qlick) osv. Meget humor å merke seg at Noreaga navnet smittet over på gutta så det va fler som løp rundt me diktator navn i striitn i queensbridge. Sjøl om eg som rapfan e aller mest glad i køntriraptunes, så må eg si at New York rap på sitt beste e helt enorme greier, her personifisert av Cormega og Tragedy (som gjør et fett vers) på skiven som ganske enkelt heter "ekteheten". Og den platen e bra ekte, skaff an om du ikkje har an.
Teksten e blodig eksistensiell, og forholder seg til de litt vanskeligere sidene av å være i livet, spesielt hvis du e cracklanger med samvittighet. Det e Cormega. Mens resten av New York forholder seg mye til ræpping som en slags øvelse i matematisk presisjon, de deler opp versene i veldig oppstykkete, like bars, a la Big L og Canibus, e Cormega mer på sørstatstippen. Han går langsomt til verks, med fokus på følelsene ladet i stemmen, heller enn kor mange multi´s eller ka faen han klarer å pjåte inn. Til tider kan han gjerne høres litt off-beat ut og. Den låten her har eg hørt sikkert 2000 ganger siden eg var en tolv år, og eg har endå ikkje sluttet å tro på et ord av an.
Tragedy Khadafi:
If I could break you out the courtroom, and clap through reporters
Kidnap the jurors - and whack all their daughters
The Montanas, Al Po's and Rich Porters
Mandela time - get smacked with two quarters
A life speed - fuckin' with cracks and weed
Yo, I sniffed so much coke, I froze with nosebleeds
Jumpin' over snow cliffs without the skis(shit is crazy, yo)
Then I saw shit was real, and I switched my steez
Før forbandt eg mye av musikken fra denne tiden me gladkristne folk fra Sotra som skulle krabbe rundt på golvet, og la t-skjorten henge løst så di kunne vise ab¨sene sine te kjerringer, og eg kunne derfor ikkje høre på det. Det eneste meg og Geir fra Equisez (fåkk å stave det der) e enig i sånn ca, e at breakere ryker i kjelleren når dommedag kommer. Men tebake te bimbaataen, som var leder for New Yorks største gjeng nokkensinne, "the black Spades", på den tiden gjenger var fete folk som bedrev mye matafjodde opplegg, gjerne var hele klikken på rulleskøyter og hadde en felles håndmove så di hadde sett Michael Jackson gjorde osv. Nett så "the Warriors". Og du ser jo her, me en neo-samurai, en indianer og litt div. at di her folkene e nokke ut av di feteste folkene som har gått på kloden.
Så kommer New York sin gullalder, mellom type 92-98 der folk bare holder det ekte, jææla ekte. QB var spesielt i siget, me Nas, Mobb Deep, CNN, Cormega (Firm Qlick) osv. Meget humor å merke seg at Noreaga navnet smittet over på gutta så det va fler som løp rundt me diktator navn i striitn i queensbridge. Sjøl om eg som rapfan e aller mest glad i køntriraptunes, så må eg si at New York rap på sitt beste e helt enorme greier, her personifisert av Cormega og Tragedy (som gjør et fett vers) på skiven som ganske enkelt heter "ekteheten". Og den platen e bra ekte, skaff an om du ikkje har an.
Teksten e blodig eksistensiell, og forholder seg til de litt vanskeligere sidene av å være i livet, spesielt hvis du e cracklanger med samvittighet. Det e Cormega. Mens resten av New York forholder seg mye til ræpping som en slags øvelse i matematisk presisjon, de deler opp versene i veldig oppstykkete, like bars, a la Big L og Canibus, e Cormega mer på sørstatstippen. Han går langsomt til verks, med fokus på følelsene ladet i stemmen, heller enn kor mange multi´s eller ka faen han klarer å pjåte inn. Til tider kan han gjerne høres litt off-beat ut og. Den låten her har eg hørt sikkert 2000 ganger siden eg var en tolv år, og eg har endå ikkje sluttet å tro på et ord av an.
Tragedy Khadafi:
If I could break you out the courtroom, and clap through reporters
Kidnap the jurors - and whack all their daughters
The Montanas, Al Po's and Rich Porters
Mandela time - get smacked with two quarters
A life speed - fuckin' with cracks and weed
Yo, I sniffed so much coke, I froze with nosebleeds
Jumpin' over snow cliffs without the skis(shit is crazy, yo)
Then I saw shit was real, and I switched my steez
torsdag 9. desember 2010
Dønn i fra Botn
Asså her i gården gidd vi ikkje sitte å brife me kor undergrunn ting e, eller kor mye drit vi har på dataen så dokker ikkje har hørt før. Men siden Youtube e rottenes lekegrind fåkkje eg postet nokke go', gammal dungeon family ( det kommer mixtapes istedet,frykt ikkje.) Men Ghetto Mafia sin klassiker skulle være et greit plaster på såret. Gutta e fra Decateur, samme som mange av de mer prominente DF-medlemmene, og i Decateur e de ikkje mye urban. Her e det gamle bilar, gamle hus og dankete folk som har som mål i livet å åpne munnen så lite som mulig når di prater.
"Real G's, feel good
Smoke good, drink good,
more cash, new car
new crib,same hood"
Flytingen her e enkel, men effektiv. Og jaggu faen ekkje di rundt bordet og baoser seg og. ska du bli nokke te rapper, så få deg et bord me nokke fete folk rundt, tjommi.
"Real G's, feel good
Smoke good, drink good,
more cash, new car
new crib,same hood"
Flytingen her e enkel, men effektiv. Og jaggu faen ekkje di rundt bordet og baoser seg og. ska du bli nokke te rapper, så få deg et bord me nokke fete folk rundt, tjommi.
onsdag 8. desember 2010
Spøkelser fra Memphis
Det svarteste med Justin Timberlake er ikke at han på toppen av billboard-fame kjørte seg opp på cornrows og diamanter i ørene (wtf lol). Det svarteste med J.T. er definitivt at han er fra Memphis. En reporter fikk oppleve å få flækket dette i trynet av gutten sjøl da han ville trekke Elvis Presley-kortet og se med skråsyn på hans overgang fra blendende hvit listepop til tung flørting med afro-amerikanske musikktradisjoner.
Boyband-trivia til side - vi snakker om en amerikansk storby som er preget av en hovedsaklig svart befolkning, tilsynelatende fylt til randen av notoriske slumtryner som gangsta-walker opp på ræven din og robber deg blind over en lav sko. Likevel er Memphis en spøkelsesby. Musikken hjemsøker deg på et øyeblikk, og den tåkete, knitrende og suggererende lyden er på noe John Carpenter shit. Satanister, englestøv og fødselsdefekter (vi ser deg Paul) - det blir ikke stort mer magisk. Taylor Boyz tar der herfra med en klassiker fra '96:
Av og til sier YouTube-kommentarene det best: "I WANNA GET HIGH NOW"
PS: Elvis Presley vokste selvsagt opp i Memphis, og var den første artisten til å leve the rap life. Gator-boots, gullkjeder, 50 rosa cadillacer og utsjekking ved å ryke til på dassen lyger ikke.
Fra P.A. te N.O.
Asså, bilar og dop og pikkstolar og sånne ting har jo alltid blitt hauset. Men bord, de tilhørar en svunnen tid i rapestetikken. At alle ekte negre som var bout it bout it måtte samle seg rundt et bord med nokke baose opplegg strødd utover og sitte å diskutere "power-moves" me hverandre e nokke som primært hørte nittitallet til. Bordet e alltid tilknyttet en "take-over". Sist eg såg nokke feite kisar rundt et bord i rap-verden va Diplomats en gang tidlig på totusentallet. Seff e parallelen her til business-verden, og forsåvidt politikken. Rappere e jo ikkje kunstnere, de e aktive mennesker i sitt lokalsamfunn. Koplingen mellom rap og business representert av gutta b rundt bordet e ikkje bare ignorert, men undervurdert. Bare spør Leo.
Eg har aldri vært spess Bun B fan, synst han e flink, men sjeldent mer enn det. Silk the shokker e kanskje verdens dårligste rapper nokkensinne, kanskje sett bortifra Christine jenteinnvasjon. Masta P dreper det som vanlig, folk som siar han sugar for gå å grine foran bilparken hans. Pimpen trengs det vel ikkje si nokke om, hvil i fred tjommi.
Eg har aldri vært spess Bun B fan, synst han e flink, men sjeldent mer enn det. Silk the shokker e kanskje verdens dårligste rapper nokkensinne, kanskje sett bortifra Christine jenteinnvasjon. Masta P dreper det som vanlig, folk som siar han sugar for gå å grine foran bilparken hans. Pimpen trengs det vel ikkje si nokke om, hvil i fred tjommi.
tirsdag 7. desember 2010
N.Y. N.Y.
Her i kåken gjør vi ting "the black mask way". Blir ikkje mer ekte enn VM i rød 3 stemme + hissige håndbevegelser.
"Don't cry, dry your eye/ We all gon' die, but I'm gon' die fly."
"Don't cry, dry your eye/ We all gon' die, but I'm gon' die fly."
K går i, skabbatoker?
Trosje dokker vi ser dokker? Tok på fjesbok, fittar på twittar. Preiker om at dokker vet k gåri med opplegget og greier. Kjenner stilen, kan kodene. Men dokker gjør ikkje det. Dokker ska få se ke det går i med rap. Før det ble det yndlingsmusikken te lykketrollkjerringer på musikk, dans og drama. Før Per Sundnes viste fram sneakerkolleksjonen sin te en 37 år gammal burikk på nrk.
På den tiden når tagging var for Ad-unger med dysleksi og fritidsproblemer og ikkje kunstnerbarn fra steinerskolen som omfavner den ”moderne kulturen”. Då var folk som gamle, sketne lausonge heltene våre, og vi gikk i bosselinibukser nerforbi rævskjegget og pantet flasker og ga pengene te lokale alkisar som kjøpte øl for oss. No e det Såpestjerne-fæggisar i frakk og lignende som e helten te drittungar som selger nokke prosenter av aksjene di fikk te jul for å kjøpe seg fotokamera så di kan ta bilde av Exclusive sneakersene di kjøpte på ferie i Italia med mamma og vise det te alle internettvennene sine.
Dette ekkje en nettside som handler om rapmusikken i dag. Det ville vært omtrent det samme som å lage en punkside i 1998 og skrive om samtidens punkmusikk. Sex Pistols og Blink 187 ekkje det samme. Og det e heller ikkje Wu-Tang og fåkkings jævla Drake. Så hvis du vet ke går i med sølvpapir, colaflaske, teip og nål, paco-jeans (eg hadde aldri rå), fingsing på bussen og dabbing på terminalen (eg fikk alltid dabb), og digger negerdverger med rastafletter som skytar seg i øge, så anbefaler vi deg og henge her. For vi holdar det ekte, det kan ingen benekte.
På den tiden når tagging var for Ad-unger med dysleksi og fritidsproblemer og ikkje kunstnerbarn fra steinerskolen som omfavner den ”moderne kulturen”. Då var folk som gamle, sketne lausonge heltene våre, og vi gikk i bosselinibukser nerforbi rævskjegget og pantet flasker og ga pengene te lokale alkisar som kjøpte øl for oss. No e det Såpestjerne-fæggisar i frakk og lignende som e helten te drittungar som selger nokke prosenter av aksjene di fikk te jul for å kjøpe seg fotokamera så di kan ta bilde av Exclusive sneakersene di kjøpte på ferie i Italia med mamma og vise det te alle internettvennene sine.
Dette ekkje en nettside som handler om rapmusikken i dag. Det ville vært omtrent det samme som å lage en punkside i 1998 og skrive om samtidens punkmusikk. Sex Pistols og Blink 187 ekkje det samme. Og det e heller ikkje Wu-Tang og fåkkings jævla Drake. Så hvis du vet ke går i med sølvpapir, colaflaske, teip og nål, paco-jeans (eg hadde aldri rå), fingsing på bussen og dabbing på terminalen (eg fikk alltid dabb), og digger negerdverger med rastafletter som skytar seg i øge, så anbefaler vi deg og henge her. For vi holdar det ekte, det kan ingen benekte.
Det enkle e ofte det ekte, og det starter enkelt. Nåkke videoer, nåkke byer, nåkke tryner. Følg oss no.
Abonner på:
Innlegg (Atom)